[Finnmarksvidda, 24. juni; norsk versjon]

I en av sine bøker åpner Finn Skårderud med tanken om at ”det er latterlig å omtale meg selv som et selvstendig individ, når jeg vet hvor avhengig jeg er av de andre. Jeg trenger kjærlighet og ros, og jeg trenger en motstand som er drevet av omsorg. Jeg tror ikke det finnes selvstendige individer.” Skårderud skriver dette med henblikk på vår avhengighet av andre mennesker, men utsagnet er høyst relevant for alle skapningers avhengighet av andre enn seg selv. Også samspillet mellom planter (som fjellpryden) og bestøvende insekter (som humla) viser jo tydelig dette: De overlever kun ved hjelp av hverandre.

Fjellprydens avhengighet av annet liv går for seg nede i jorda også. Der nede er røttene omspunnet av et nett av tynne sopptråder som kalles mykorrhiza, som lever i

mykorrhiza1

symbiose med planten. (Bildet er ikke fra jorda under en fjellpryd – det var umulig for meg å finne – men prinsippet er det samme.) Med sopptrådenes hjelp blir fjellprydens område for å suge til seg næring mange ganger større enn det ellers ville vært. Fungus-trådene som omgir røttene til fjellpryden, tar opp vann, mineraler og små mengder nitrogen fra jorda og deler dette med sin vertsplante. Sopproten inneholder også giftstoffer som beskytter fjellpryden mot angrep fra skadelige bakterier og andre sopper. Fjellpryden på sin side gir fra seg en del av sukkerstoffproduksjonen sin som næring til soppen. De er kort og godt til uvurderlig nytte for hverandre.

Men insekter i lufta og sopper i jorda er ikke de eneste vesenene som fjellpryden er gjensidig avhengig av. Inne i det grønne bladverket, i selve plantevevet, myldrer det

fjellprydblader

av mikroskopiske vesener som lever av fjellpryden. Det er et helt univers der inne – en verden befolket av bakterier (for det meste ikke-skadelige) som bryter ned ymse stoffer i planten, øker næringsopptaket, fremmer vekst og reduserer stress.

Disse skarene av bisarre mikroskopiske vesener i fjellpryden tilhører en masse slekter med eiendommelige latinske navn. En slekt heter f.eks. Variovorax: Vorax betyr å ”grådig fortære”, og vario betyr ”mye forskjellig”. Disse forslukne bakteriene danner hele samfunn hvis sammensetning av slekter er karakteristiske nettopp for fjellpryden. Og på toppen av det hele: Også mellom bakteriene i røttene og bakteriene i sopptrådene foregår det et nært samarbeid!

Også utenpå og inni våre egne menneskekropper finnes det selvsagt myriader av bakteriesamfunn. Noen bakterier er skadelige, men det store flertallet av disse bakteriesamfunnene er vi avhengige av. Uten dem kan f.eks. ikke fordøyelsesorganene våre gjøre jobben sin og ta opp den næringen vi trenger. Det er like folksomt inne i tarmene våre som på Carl Johan 17. mai, og det er mer av andres DNA enn vår egen DNA i skrotten vår. Kroppen vår utgjør faktisk ikke én enkelt, men en mengde kropper som tilhører andre skapninger. Vi er en multi- eller superorganisme akkurat som fjellpryden.

Det kribler frydefullt i meg bare ved tanken.

Uansett om man er en fjellpryd, eller bakterie, eller humle, eller menneske – eller, for den saks skyld, en hel biotop som f.eks. en våtmark på vidda rundt Iešjávri:

myr.Bákteleaksi

Enhver levende ting eksisterer i et nært samspill med sine (biotiske og abiotiske) omgivelser. Vår myte om den selvstyrte individuelle organismen som er uavhengig av andre, stemmer bare ikke med terrenget der ute. Vi må lære å orientere oss vekk fra denne ideologiske hengemyra. Sagt med andre ord: Vi må lære oss å resonnere økologisk.

Individualismen som gjennomsyrer vår vestlige kultur – det være seg i Europa eller Amerika – representerer en doktrine som står i strid med måten livet fungerer på her på planeten vår. Det er også uforenlig med ideen om et humant samfunn. Myten om individets selvstendighet er en kulturell perversjon, uten relevans for den naturen vi befinner oss i, for den naturen som befinner seg i oss. Et fantasifoster, rett og slett, løsrevet fra den naturen vi er.

Et fantasifoster om egenmektighet som har vist seg å være til skade for oss selv og for de samfunn vi har skapt – og for naturen vi er avhengige av.

Kilder:

Finn Skårderud, Uro: En reise i det moderne selvet (Oslo: Aschehoug, 1998), s. 17.

Riita M. Nissinen, Minna K. Männistö & Jan Dirk van Elsas, ”Endophytic Bacterial Communities in Three Arctic Plants from Low Arctic Fell Tundra are Cold-adapted and Host-plant Specific”, FEMS Microbiology Ecology, 82 (2012), 510–22.

Bildet av mykorrhiza er hentet fra Mary’s Heirloom Seeds, https://www.marysheirloomseeds.com. Illustrasjonen er her: https://www.marysheirloomseeds.com/blogs/news/48787713-mycorrhizae-the-fantastic-fungus.

 2017 © Tekst Fredrik Chr. Brøgger