[Finnmarksvidda; norsk versjon]

Da jeg begynte å traske på Finnmarksvidda sommerstid for tretti-fem år siden, støtte jeg sjelden på folk. På Joatkajávri fjellstue var det få overnattingsgjester midt på sommeren i 1980- og 90-årene. På den tida arrangerte Den Norske Turistforening fremdeles én enkelt tur over sommervidda, men til og med dette initiativet ble det slutt på. Båtskyssen over Iešjávri opphørte, og ødestua midt mellom Joatka og Mollisjok ble ramponert og måtte rives. Ødestua hadde ligget på en haug ved de vakre moreneryggene i sørvest-enden av Iešjávri og hadde fungert som en ideell overnattingsplass for folk på fottur, så å si midtveis på den tre-og-en-halv mils vandringen mellom Joatka og Mollisjok fjellstuer. Jeg har selv ligget der i begynnelsen av 1980-årene. En vårnatts fyllekalas blant snøscooterkjørere, kanskje, betydde slutten på dette tiltrengte tilfluktstedet fra vær og vind og møre bein.

I løpet av andre halvdel av det 20. århundre var de fleste av Statens fjellstuer i Finnmark som lå nær vei, gått over i privat eierskap. Det var bare tre overnattingsteder lenger inne på den uveisomme vidda – Joatkajávri fjellstue, Mollisjok fjellstue og Ravnastua – som fremdeles var i Statens eie. Og Joatka har om sagt i alle år fungert som selve arnestedet for mine viddevandringer.

2004.y.aug12.1.tilbake vJoatka

Overenskomsten mellom fjellstuene og Staten innebar at den sistnevnte holdt bygningsmassen ved like, mens oppsitteren kunne beholde det han/hun kunne tjene på driften. Dette var en ordning som egentlig hadde som forutsetning at fjellstuene ble mye brukt av folk som vandret over vidda. Men i den siste halvdelen det 20. århundre endret folks fritidsaktiviteter seg. Det gjaldt også friluftslivet. Det gjorde ordningen med Staten mindre lønnsom, noe som var blitt tydelig for Joatka fjellstue allerede i 1980-årene.

Som Helge Romsdal sa til meg på 1990-tallet: Kikker du i Joatkas gamle gjesteprotokoll for tjue-tretti år siden, så vil du se at opptil tjue-fem skigåere overnattet nesten hver eneste natt i beste skisesongen. I 1980- og 90-årene var det blitt færre skiløpere på vidda, mens snøscootertrafikken hadde økt. Men det var fremfor alt om sommeren at det var blitt ekstra tynt med fotturister. Noen utlendinger fant veien til fjellstuene sommerstid, men nordmenn var det verre med. Nei, sa Helge og pekte spøkefullt på meg, nordmenn på vidda i juli er jo blitt så fåtallige at de nesten er verneverdige! Jeg følte meg antikvarisk men samtidig spesiell der jeg stod – en lys levende museumsgjenstand.

Nei, sa Helge flere ganger, det var musene som reddet Joatkajávri fjellstue.

rødmus 1

Ved begynnelsen av 1980-tallet kom noen forskere fra Universitetet i Umeå til Nedre Mollisjok, de søkte etter en type fjellskråning som strakte seg fra barfjellet og helt ned i fjellbjørkeskogen, som ville være perfekt for forskningen de ønsket å drive på mus. Folket på Nedre Mollisjok foreslo Joatka som en plass med de naturlige forutsetningene for dette. Helge var evig takknemlig overfor Nedre Mollisjok for rådet deres.

Forskerne i dette prosjektet, ledet av professor Lauri Oksanen, endte opp med å slå seg til på Joatka i 1984. I årene som fulgte ble det gjort forskjellige undersøkelser av det økologiske samspillet mellom smågnagere og miljø. Nedover hele lia nordøst for Joatka-stuene ligger det et delvis inngjerdet felt som synes på lang avstand, og som også er nedgravd slik at musene ikke kan komme inn og ut av feltet. På de lave moreneryggene

museforskningslia

med glissen fjell-bjørkeskog nede på flatene kan man dessuten fremdeles finne små inngjerdete pletter her og der som inngår i prosjektet. I tillegg ble det drevet museforskning på et par av de små øyene i Iešjávri – også steder godt egnet for å kunne utføre undersøkelser og eksperimenter under kontrollerte forhold. I årenes løp la forskningen rundt Joatka på denne måten grunnlaget for atskillige doktorgrader. Og undersøkelsene handlet ikke bare om mus, men også om det videre samspillet mellom forskjellige planteetere og planter og rovdyr i Joatka- og Iešjávri-traktene. Som også etter hvert førte til drøfting av klimaendringenes betydning for utviklingen av det økologiske mangfoldet på vidda.

Så lenge disse forskerne skulle huses og hjelpes, så hadde Joatka tross alt faste inntekter, år etter år. I en prat jeg hadde med Helge i 1993, nevnte han at det var åtte-til-ti forskere på prosjektet, men at det ikke var sikkert hvor lenge Umeå Universitet ville komme til å fortsette med å finansiere denne forskningen. (I løpet av det første halvannet tiåret av 2000-tallet er den blitt stadig mer redusert slik at man nå kun samler inn grunnleggende data hver vår og høst for at ikke de regelmessige målingene gjennom så mange år skal avbrytes uten videre, om noen skulle ønske å videreføre dette forskningsprosjektet.)

Selv om museforskningen hjalp til å “redde” Joatka, så var dette selvsagt ikke dens egentlige mål. Samtidig kan man nok si at Joatka har fungert som en bitte liten brikke i et puslespill av verdensomspennende økologiske forskningsprosjekter som kan hjelpe oss til å forstå mer av det ekstremt kompliserte samspillet som eksisterer mellom alle levende skapninger og vekster i naturen.

Uten en slik forståelse vil vi ikke kunne sette grenser for kombinasjonen av grådighet, selvopptatthet og uvitenhet som (nærmest bokstavelig) fyrer opp under en atferd fra vår side som i stadig større grad utarmer og ødelegger planeten vår og bryter ned dens atmosfære.