[Inntrykk av mennesker og deres historier på Finnmarksvidda, innlegg 3; norsk versjon]

Når jeg overnattet på Joatkajávri fjellstue før om årene, var det interessant å snakke med museforskerne der, men mer spennende var det likevel å sitte og diskutere med oppsitter Helge Romsdal. Han hadde bestemte meninger om det meste og snakket med store bokstaver og utropstegn – og avvæpnende humor. Jeg selv har dessverre ikke fått tatt noe bilde av Helge, men her er et foto som andre har knipset av ham og Brita foran hovedhuset på Joatka (gjengitt med tillatelse fra Brita Turi Romsdal og Lisa Romsdal Kristensen). Det er fra akkurat den tida da jeg begynte å frekventere fjellstua:

Brita og Helge

 

 

Likevel – når jeg nå på mine gamle dager tenker på samtalene mine med Helge på Joatka, så er det med en viss anger. Jo da, vi diskuterte en masse dagsaktuelle temaer, og det var både artig og livlig. Men jeg spurte ham ikke om mer personlige ting. Ting som i siste instans betyr mer. Og denne, tja, mangelen på nysgjerrighet fra min side ser jeg tilbake på med beklagelse.

Mens man er i tjue- eller tretti-årene – eller til og med førti-årene i mitt tilfelle – har man altfor ofte mer enn nok med eget liv. Tidsklemma tar strupetak på en stakkar. Med jobb og gjerne livsledsager og barn og det hele, er det som om man så vidt greier å få trukket pusten. Men det er likevel ingen unnskyldning for ikke å skulle være opptatt av andre menneskers tilværelse. Ikke egentlig. Først nå, når jeg er blitt gammel, er mitt vitebegjær slått ordentlig inn. Det blir bare sterkere og sterkere. Enten det nå gjelder planter og dyr i mine omgivelser, eller mennesker jeg møter.

Men nysgjerrigheten min våknet for seint til at jeg fikk spurt Helge Romsdal, som døde i 2008, om hans eget liv. Og når det gjaldt mine egne foreldre, dukket vitebegjæret mitt dessverre opp altfor, altfor seint. Ikke for det at jeg skylder særlig mye på meg selv av den grunn, for min far døde allerede da jeg var én-og-tjue (i 1965), og min mor da jeg var tretti-tre. I begge tilfelle var det lenge før spørsmålene mine for alvor slo inn: Hvem var de egentlig? Hvordan var det å leve på den tida? Hva tenkte de om sine egne liv og sine egne valg? Hvordan hadde de det egentlig med seg selv?

far&meg

Mamma

(Det første fotografiet er fra 1952 og viser min far og meg da han var tretti-åtte, det andre er av min mor da hun var rundt førti. Mine foreldre ble skilt da jeg var fire år, og jeg vokste opp hos min far.)

Hvordan var det Arnulf Øverland uttrykte det i “En hustavle”? Jeg tror jeg kan det utenat: Ingen kan resten av tiden stå ved en grav og klage. Døgnet har mange timer. Året har mange dage.

Men jeg selv var tross alt kommet langt opp i førtiårene da jeg begynte å prate med Helge på Joatka i forbindelse med viddevandringene mine. Hvorfor i all verden spurte jeg ham ikke mer om ting som hadde å gjøre med hans eget liv? Jeg har lenge kjent en stor respekt for de som livnærer seg inne på vidda og må føye seg inn under dens livsvilkår. Enten det nå gjelder de svært få fastboende der, eller reindriftsamene som vår og høst trekker over den. De besitter en lærdom om å leve i og av naturen som jeg tror de fleste av oss bør ta inn over oss. Den lærdommen hadde Helge også, selv om han og hans familie levde av turistnæringen. Hvis gjestene skulle ha fisk, så måtte fisk fiskes. Og skulle de ha bær, så måtte bær plukkes. Gikk noe i stykker, så måtte det repareres. Og skulle de ha varme i husene, så måtte det sages og hugges (som her på bildet av Helge i vedskogen på Joatka, gjengitt med tillatelse fra Brita Turi Romsdal og Lisa Romsdal Kristensen):

Helge i vedskogen

Hvorfor i all verden spurte jeg ikke Helge mer om hvordan det var å leve på vidda før om årene?

På en eller annen måte, tror jeg, må jeg ha kjent meg beslektet med Helge. Min ekskone brukte å kalle meg en sosial eremitt, og Helge hadde kanskje noe lignende i seg. Han var samtidig en beskjeden mann. Brita har fortalt at da Helge fikk Kongens fortjenestemedalje, ville hun gjerne reise, men Helge hadde ikke lyst til å dra noe sted. Han mente at Kongen måtte ha viktigere ting å gjøre enn å hilse på ham.

Etter hva jeg har hørt, var Helge også tidvis preget av nerver på grunn av sine opplevelser under krigen. Men akkurat det med krigen ville jeg nok nølt med å snakke med ham om, uansett. Min egen far sa aldri noe som helst om sitt liv under den tyske okkupasjonen. Både han og hans egen far – min bestefar – ble arrestert og satt i fangeleiren på Grini. Min bestefar satt der i over ett år fra 1941 til 1942 som “universitetsgissel” da han og flere andre professorer ved Universitet i Oslo motsatte seg de tyske direktivene. Og min far, som var forfatter, satt på Grini i et halvt år i 1942-43 på grunn av illegal avisvirksomhet. Den fysiske helsen til både min far og min bestefar ble svekket av fangetiden. Begge var følsomme menn og var nok også psykisk preget – i etterkigstiden – av oppholdet i leiren. Men de snakket ikke om det.

Når det gjelder befolkningen i Finnmark og Nord-Troms under krigen, har nok nordmenn flest fremdeles en altfor liten bevissthet om, og kjennskap til, hvilke prøvelser og lidelser både den norske og den samiske befolkningen gjennomgikk, ikke minst under tvangsevakueringen høsten 1944, da folk ble drevet med makt fra sine hjemsteder, og husene deres brent. Ingenting i en slik målestokk skjedde i det øvrige Norge i 1940–45.

Kauto.1944

Dette bildet er av et nedbrent gårdsbruk i Kautokeino i november 1944 (foto: Ole Friele Backer/Riksarkivet, PA-1209 NTBs krigsarkiv).

Rundt 23.000 mennesker motsatte seg faktisk evakueringsordren ved å gjemme seg i fjorder og daler, på fjellet og på vidda, i gammer og huler, gjennom den strenge vinteren i 1944, mange fra oktober og helt fram til mai 1945.

Helge Romsdal var bare 18 år da han trosset den tyske evakueringsordren for Tverrelvdalen og flyktet til fjells sammen med noen andre ungdommer. De fikk en tøff vinter der inne, men ble hjulpet av samene. Helge ble likevel pågrepet og satt i arrest i Masi – ironisk nok i det annekterte huset til Ture Nilsen Turi, faren til Brita Turi som senere ble hans kone. Han og ti andre greide likevel å flykte på ski – Helge på bare én ski, den eneste han fant.

Brita har fortalt meg at Helge under flukten søkte ly i Ragesluoppal, hos Mikkel og Gunhild Sara inne på vidda. Han fikk kjøttgryte til middag, men på tross av sulten turte han bare å forsyne seg to ganger. Kroppen hans skrek fremdeles etter mat, så om natten snek han seg inn og spiste hele resten av kjøttgryta. Og det ville selvsagt folket på Ragesluoppal komme til å oppdage neste morgen. Han var så flau over sin egen oppførsel at han strøk av gårde videre inn på vidda før Rages-folkene stod opp.

Seinere, da han var blitt oppsitter på Joatka og støtte på ungdommer som ikke kunne betale for mat, sa han alltid til Brita: “La dem spise!” Hans erfaringer som 18-åring i 1944–45 hadde satt sine spor.

Man kunne være fristet til å spekulere om ikke noen av tankene om solidaritet og allmenn velferd som Norge utviklet etter krigen, var forbundet med nordmenns vilje til å bry seg om og hjelpe andre på den tiden. De visste selv hva det innebar å ikke ha nok mat – og i noen tilfelle, mangle tak over hodet og en varm grue. Slike erfaringer var nok også en av drivkreftene til dannelsen av velferdsstaten Norge.

I dag, over et halv århundre seinere, er det annerledes. I dag er det stadig flere nordmenn som ønsker at vi skal i mot og hjelpe så folk som mulig – folk som flykter fra sult og undertrykkelse. Det er trist. Det virker som om vi er begynt å miste evnen til empati. Kanskje går det an å få det for godt og trygt og behagelig?

 

2017 Tekst © Fredrik Chr. Brøgger

 Kilder:

Opplysningene om de rundt 23.000 menneskene som trosset den tyske evakueringsordren er tatt fra Arvid Petterson, “Tvangsevakuering og overvintring i Finnmark og Nord-Troms,” Universitetet i Oslo: Norgeshistorie.no, http://www.norgeshistorie.no/andre-verdenskrig/artikler/1736-tvangsevakuering-og-overvinting-i-finnmark-og-nord-troms-1944-45.html.

Opplysningen om flukten opp på vidda som Helge og andre ungdommer fra Tverrelvdalen foretok høsten og vinteren 1944-45 for å unnslippe den tyske evakueringsordren, har jeg fra Sofie Stibergs bok Joatkajávri fjellstues historie (2016), s. 87. Jfr. også bokas fortelling om Joatka-folkets og andres flukt fra evakueringsordren i kapitlet “Joatka unngikk flammene i 1944”, s. 94-105.