[Inntrykk av mennesker og deres historier på Finnmarksvidda, innlegg 4; norsk versjon]

Helge Romsdal på Joatkajávri fjellstue var en mann med kontante overbevisninger. Politisk var vi ofte uenige, enten det gjaldt det moderne Norge som sydde puter under armene på folk eller, tja, striden i Kautokeino omkring homofile prester. Uansett, livlige samtaler i 1980- og 90-årene, det hadde vi.

Nei, sa Helge en gang og lente seg oppglødd framover, ta dette med bruken av lokale utbyggingsmidler, for eksempel. Gang på gang havner de i lommen til feil folk. Folk som ikke har planer om å bygge for fremtiden. To-tre år, toppen, og så er det slutt. Bare se deg rundt! De får jo støtte til prosjekter som selv en tiåring skjønner at det ikke er håp for. Et par år, og så erklærer de seg konkurs. Og selger utstyret etterpå!

Helge 2

(Bildet av Helge er gjengitt med tillatelse fra Brita Turi Romsdal og Lisa Romsdal Kristensen.)

Og vet du hva? utbrøt han til meg en gang på 90-tallet: Jeg har til og med en voksen datter som har fått ett helt år permisjon fra skolen – med lønn! – for å studere samisk i Kautokeino! Har du hørt på maken? Han ristet på hodet, som om det ikke var til å tro. Men jeg husker at jeg tydelig hørte et dobbeltbudskap i stemmen hans, for stoltheten over datteren skinte umiskjennelig igjennom og overskygget alt annet, inkludert hans egen vantro.

Helge selv utviklet et nært forhold til samisk levevis og språk. Det skrev seg helt tilbake i ungdommen, da han ­(som jeg skrev i mitt forrige blogginnlegg) trosset den tyske evakueringsordren for Tverrelvdalen høsten 1944 og flyktet til fjells hvor han blant annet fikk hjelp av fjellsamene. I sitt voksne liv snakket Helge samisk hjemme på fjellstua, både med sin første kone Elen Márjá og sin annen kone Brita, noe som også betydde at de seks døtrene hans vokste opp med samisk som førstespråk.

Engang sa Helge til meg at han slett ikke var sikker på om noen av hans barn kom til å ta over driften av fjellstua. Det var jo en vakker plass, ikke sant? – men inntektene, de var det jo så som så med. Hvorfor skulle de slå seg ned her, sa han nesten mismodig, når de kunne finne bedre betalte jobber annetsteds med høgskole- og samiskkunnskapene sine?

Men så er det altså likevel blitt slik at svigersønnen Steinar og datteren Lisa har overtatt.

Og når man i dag bor på en plass som svært få andre kan tenke seg å tilbringe livet på, så gjentar historien seg: I episoden om Joatkajávri fjellstue fra TV-programmet Der ingen skulle tru at nokon kunne bu, som ble vist tidligere i år på NRK1, var det Lisa og Steinars tur til å uttrykke tvil om noen av deres barn egentlig ville ønske å være oppsittere på fjellstua. I sommerhalvåret er jo stedet vakkert og innbydende, men om vinteren er det ganske harde og ugjestmilde forhold som råder på vidda.

Joatka i mai

Selv på slutten av mai, som på bildet over, kan det være slitsomt å dra til bygds, ikke minst når isen blir usikker, snøen etter hvert smelter, og man må ta omveien med firhjuling over fjellryggen i nord.

Men tilbake til saken. Helge var ikke en mann som snudde sin kappe etter vinden. Det var noe helstøpt over ham. Og på enkelte måter representerte Helge noe jeg kjente meg igjen i: Han var kanskje enda mer skeptisk når det gjelder det vi kaller “fremskritt” enn jeg er. I Norge har vi en kjent fortelling fra Asbjørnsen og Moes folkeeventyr som heter ”Kjerringa mot strømmen”, historien om en gjenstridig kvinneskikkelse som i vår tid har fått veldig positive fortegn. For meg stod Helge som inkarnasjon av Mannen mot strømmen, som jeg vil vise i mitt neste blogginnlegg.

Mot strømmen – bokstavelig talt også. For hva skulle han vel med strøm fra kraftselskapet, sa han, når han hadde eget aggregat? Og muligheten for en vei helt fram til trappene på fjellstua, hva skulle nå en slik vei være godt for? – det ville jo bare bringe alskens rukkel og svineri med seg. Framskritt, sier du? Er du nå så sikker på det?

 

2017 Tekst © Fredrik Chr. Brøgger