(Inntrykk av mennesker og deres historier på Finnmarksvidda, innlegg 5; norsk versjon)

Alta-utbygginga i 1980-årene førte med seg mye galt – og, paradoksalt nok, også mye godt. Galskapen ble fort tydelig: Utbygginga representerte et maktmisbruk fra storsamfunnets side som savner sidestykke i moderne norsk historie: Den oppviste en arrogant likegyldighet overfor samers liv og kultur, og den raserte Altaelvas natur (strømmen i det trange Virdnejávri temmet i strømmens tjeneste).

wd.Alta-demningen

(Foto fra demningsutbygginga ved Jan Ekman, gjengitt med tillatelse fra Alta Museum.)

Men ironisk nok avstedkom bygginga av den 110 meter høye demningen ved Šávču/Sautso noe godt samtidig, selv om dette selvsagt ikke kunne sies å ha vært utbyggernes eller Stortingets hensikt. Utbygginga utløste samenes egen aktive kamp for sine rettigheter som urfolk og førte til en epokegjørende vitalisering av samisk bevissthet, kultur og språk. 1987 var ikke bare året da Alta-demningen ble offisielt fullført, det var også året da den nye Sameloven ble vedtatt. Og to år etter ble Sametinget åpnet.

Et annet ironisk gode – denne gangen av ren privat betydning for Joatkajávri fjellstue og for Helge Romsdal, oppsitteren på den tida – var at anleggsveien til Alta-demningen ble lagt over fjellet langs vestsida av Joatka-vannene. Dette førte til at fjellstua plutselig lå bare få kilometer – i stedet for nesten tre mil – fra vei. Bildet under, tatt i sommer (2017), viser anleggsveien ved Tutteberget ved det midterste av Joatka-vannene.

Tutteberget 2

Men Helge Romsdal var i grunnen fornøyd med at dette godet stoppet fire-fem kilometer fra Joatkajávri fjellstue. Å sitte for tjue år siden på Joatka og lytte til hans tanker om dette, var som å høre noen banne høyt i kirka – bare at kirka i dette tilfellet var Det norske Vekstsamfunnet, og at banningen var rettet mot Framskrittets Hellige Evangelium.

Under Alta-utbyggingen hadde ordføreren ringt og spurt om Helge ikke ønsket seg vei inn til fjellstua fra den nye anleggsveien langs Joatka-vannene. Helge hadde sagt nei. Ordføreren kunne ikke forstå det, hvem ville vel ikke ønske seg vei i våre dager?

Men noe av det fine ved fjellstua, syntes Helge, var jo nettopp at man måtte bruke beina for å komme hit. En bilvei ville føre helt andre slags folk til Joatka. Det ville bli et helt annet liv. Mye mer mas og støy – og mer alkohol og mer fyll.

Som Helge sa til meg, han hadde tross alt flyttet opp fra Tverrelvdalen og overtatt Joatkajávri fjellstue nettopp fordi den lå utenfor allfarvei. Hvorfor i all verden skulle han da, tretti år seinere, ønske seg vei helt inn?

Veibygging har vært et viktig symbol på framgang og utvikling i vår tid, men også strøm var utvilsomt del av framskrittets Hellige Evangelium. Og spørsmålet om å importere strøm til Joatkajávri fjellstue dukket også opp i Helges oppsittertid, nemlig da kraftlinja mellom Alta og Porsanger ble bygget i begynnelsen av 1970-årene, noen år før oppdemminga av Altaelva. Kraftlinja går rett bak Dálločorru/Sydkjølen og er på det nærmeste knappe to kilometer fra fjellstua.

2011.y.aug7.kraftlinja.mot.vest8 – Versjon 2

Helge ble fortalt at det ville koste ett hundre og tretti tusen kroner å legge strøm bort til Joatka-stuene. Men hvorfor skulle han nå egentlig det? sa Helge. Aggregatet på Joatka gav ham jo den strømmen han trengte. Og når det gjaldt oppvarming, la han til, så var jo vedhogsten del av livet hans. Han trivdes med å være i skogen hele sommeren og høsten igjennom. Og hva skulle han eventuelt gjøre hvis han ikke var i skogen?

Helge i vedskogen

Jeg kan høre ordene hans fremdeles: Var det virkelig så sikkert at den tida han sparte, kunne brukes til noe bedre? Alle mente visst at det som gjorde ting mer lettvint, måtte være flott, det var jo et framskritt. Men var det nå egentlig det?

2017 Tekst © Fredrik Chr. Brøgger