Inntrykk av mennesker og deres historier på Finnmarksvidda, innlegg 8; norsk versjon)

Min grunn for å komme inn på dette med fornorskninga av samene, er altså at jeg har støtt på den – indirekte. Hvilket vil si at jeg har truffet på mennesker på vidda som selv har opplevd språktvangen – forbudet mot samisk tale i klasserommet. Og som har nevnt hvordan det har kjentes å bli utsatt for dette. Det gjelder f.eks. Brita Turi Romsdal på Joatkajávri fjellstue og Per Edvard Johnsen på Nedre Mollisjok fjellstue.

Brita Turi RomsdalPer i båten2

Jeg hadde jo tidligere lest om fornorskningspolitikken overfor samene og kvenene, og intellektuelt “forstått” følgene av den, men å sitte og høre folk fortelle om sine egne erfaringer er noe helt annet. Gjennom den muntlige fortellerens stemme, tonefall og mine rykker barndomsopplevelsen nærmere, den blir av-teoretisert og legemliggjort. Det var først da jeg satt og hørte Brita og Per på hver sin kant fortelle om sine egne erfaringer, at jeg faktisk skjønte hva begrepet språktvang egentlig innebar for det enkelte barn.

I vår og sommer dukket det opp en stor og tidvis heftig debatt i nordnorske medier om fornorskningspolitikken og skoleinternatene i Finnmark og Nord-Troms. Det er derfor viktig for meg å påpeke at mine blogginnlegg om folket på Joatka (inkludert mine tre innlegg om skoleerfaringene til folk jeg har møtt på iešjavrevidda) faktisk ble skrevet i fjor høst og i vinter, i forkant av meningsutvekslingene om dette temaet i avisene. (I min temmelig travle tilværelse har det vært vanskelig for meg å finne tid til å revidere grovutkastene, sjekke mine notater og erindringer om menneskene det gjaldt, finne og etterspørre bilder som illustrasjon til bloggen, og dessuten oversette innleggene til engelsk. Disse blogginnleggene mine er altså ikke skrevet som respons på den nylige fornorsknings- og skoleinternatdebatten i media.)

Men når det gjelder atskillelsen av små barn fra sine foreldre og deres tilværelse på skoleinternat, er det ingen tvil om dette ble en traumatisk opplevelse for en god del barn som bodde på utkantplasser i Finnmark og Nord-Troms, enten de var samiske, kvenske eller norske, og enten de kom fra kysten eller innlandet.

Masi skoleinternat i 1950-årene2

(Bilde av elever og ansatte ved Máze skoleinternat en gang i 1950-årene, gjengitt med tillatelse av Brita Turi Romsdal.)

Som man f.eks. kan lese ut av førstehånds vitnesbyrd samlet i Ingjerd Tjelles bok Bortsendt og internert: Møter med internatbarn (2000), sitter tidligere elever igjen med meget sprikende erfaringer: Noen minnes årene på internatskolen sin som positive og konstruktive, mens andre opplevde internatlivet som opprivende og nedbrytende. Det er klart dette også hadde å gjøre med hva slags bo- og familieforhold de kom fra, og/eller ikke minst hva slags internatmiljø de møtte på skolen de måtte gå på.

Men én ting synes klart: De små ungene ble skilt fra foreldrene og i en god del tilfelle overlatt for mye til seg selv på internatet. Hvilket altfor lett førte til at eldre barn uoppdaget kunne mobbe yngre unger (noe som i enkelte tilfelle også inkluderte overgrep). At noen av barna var borte fra foreldrene i lange perioder – i månedsvis – gjorde det også mulig for voksne autoritetsfigurer og foresatte å misbruke sin stilling og makt overfor disse ungene. Med alt det vi i dag vet om de psykiske senvirkninger av mobbing – og maktmisbruk – overfor barn, så er det klart at mange voksne i dag fremdeles må være dypt merket av sine barndomsopplevelser i skolen – og sliter med dem.

I dette og det neste blogginnlegget er jeg framfor alt opptatt av hva selve språktvangen – forbudet mot å snakke samisk i klasserommet gjorde med de som ikke hadde forkunnskaper i norsk. Her er det viktig å forstå at tilfeldig kjennskap til noen norske ord og vendinger har lite å gjøre med det å kunne språket, og det samme gjelder jo også norske læreres kjennskap til noen få samiske gloser og fraser.

I 1940-årene da Brita Turi var jentunge, lå Máze – i reisetid – langt unna ”norske” tettsteder. Britas far, som i tillegg til å være gårdbruker også kjørte transport, brukte på den tida to dager på å dra fra Máze til Alta med hest og vogn. Og alt man trengte av dagligvarer i vinterhalvåret, måtte man anskaffe seg seinhøstes før snøen kom. Kontakten mellom Máze og det norske samfunnet var dermed begrenset.

Alt hverdags- og familieliv i Máze forgikk – naturligvis – på samisk. De som kunne litt norsk, var få. Hvilket betød at svært mange av barna var uten norskkunnskaper når de begynte på skolen.

Masi skoleinternat2.jpg

(Barn utenfor Máze skoleinternat omkring 1960; foto gjengitt med tillatelse av Brita Turi Romsdal.)

Det var samtidig langt mellom samisktalende lærere, og det var bare ren slump om ungene var så heldige å få en slik lærer eller ikke. Britas eldre søster Dure Elle / Ellen Turi (Guttormsen) tilhørte de få unntakene, hun kom tilbake til Máze som lærer i 1959 etter å ha tatt Lærerskolen i Tromsø. Men selv om småskoleelevene ble glade for å få Dure Elle som lærer, så må det jo sies å være høyst ironisk at Ellen brøt de gjengse reglene da hun også gjorde bruk av samisk i timene.

Mange av de norske lærerne var utvilsomt positivt innstilt til jobben sin (en god del var søringer med de beste hensikter) og underviste så godt de kunne. På tross av dette ­­var deres mulighet for forståelse av, og nærhet til, de små barna begrenset av deres manglende kjennskap til samisk.

På toppen av dette kom selve språktvangen – at de samiske barna ble nektet å snakke sitt eget språk på skolen. Spesielt barn som var uten forkunnskaper i norsk, opplevde stadig å komme til kort i klasserommet. Dette er en situasjon som både Brita Turi Romsdal (på skole i Máze i siste delen av 1940-årene) og Per Edvard Johnsen (på skole utenfor Karasjok i begynnelsen av 1970-årene) i dag beskriver med den voksnes ironi, men som selvsagt var svært vanskelig å takle som barn. Man kan ikke fullt ut forstå de negative følgene av fornorskningen, tror jeg, uten å ta inn over seg hvordan språktvangens pedagogiske uforstand var egnet til å hemme i stedet for å fremme læringsprosessen.

Mangelen på språkbeherskelse gjorde at det i realiteten kunne ta flere år før mange av de samiske småskolebarna på vidda (og andre steder) forstod nok norsk til å tilegne seg undervisningen i de øvrige fagene. De lærte seg ofte leksene utenat i stedet, og uten gjensidig kommunikasjon var det vanskelig for læreren å etterprøve ungenes forståelse. Resultatet av denne absurde pedagogiske situasjonen var nærmest gitt på forhånd: Den bidro til å bryte ned selvfølelsen hos atskillige samiske barn, gav dem psykiske skader, og fikk dem til å miste lysten til utdanning.

 

Skriftlige kilder:

For førstehånds vitnemål om skolegang, skoleinternater og norsktvang både i Máze, på vidda og i Finnmark generelt, se for eksempel de tre bøkene under (også konsultert under skrivingen av dette blogginnlegget):

Svein Lund, red., Sámi skuvlahistorjá/Samisk skolehistorie, bind 3 (Kárašjohka/Karasjok: Davvi Girji, 2009) ­– artikler om skolegang i Máze, ss. 130-183.

Gunlaug Nøkland, Skolemor i hjertet av Sameland (2012) – om Svanhild Manneråk Lunds virke som husmor ved Máze skoleinternat 1949­–1962 og Máze-folks erindringer fra den tida (inkludert minner fortalt av Brita Turi [Romsdal] og tre av hennes søsken, ss. 19-31).

Ingjerd Tjelle, Bortsendt og internert: Møter med internatbarn (Tromsø: Polar forlag, 2000).

2017 Tekst © Fredrik Chr. Brøgger