Inntrykk av mennesker og deres historier på Finnmarksvidda, innlegg 9; norsk versjon.

Når det gjelder barneskoleårene, hadde Brita Turi på ett vesentlig punkt en tryggere oppvekst enn mange samiske barn på vidda som ikke bodde i nærheten av en skole. Britas foreldre bodde tross alt i selve Máze. Hun kunne dermed bo hjemme mens hun gikk på barneskolen. Flyttsamebarn og barn som bodde lenger borte fra skolene, hadde ikke noe valg i så måte: De som ikke hadde mulighet for å bli innlosjert privat, måtte bo i skoleinternater.

(Tittelbildet ovenfor viser folk utenfor Máze internatskole en gang i 1950-årene; bilde gjengitt med tillatelse fra Brita Turi Romsdal.)

Å bli tvunget til å bo langt hjemmefra som barn skaper som nevnt utrygghet, og språktvang og angst er ingen god kombinasjon. Spesielt ikke for barn i småskolealder. På de mer avsidesliggende stedene på vidda ble sårbare, små mennesker revet vekk fra sine foreldre og storfamilie (mange for store deler av året), tvunget til å bo alene på skoleinternat, overlatt til sin egen hjemlengsel og gjerne ensomhet i tillegg, nektet å snakke sitt eget språk på skolen, og i mange tilfelle ute av stand til å skjønne hva lærerne sa. Dette er hjerteskjærende å tenke på. Det skal ikke mye fantasi til å forstå at skolegangen for mange samiske unger kunne bli preget av aversjon.

Det farlige med språktvang er dessuten at den forutsetter maktutøvelse. Det fantes utvilsomt lærere som brukte denne makten, og som benyttet seg av tukt når ungene snakket samisk. Man skal heller ikke glemme at fysisk avstraffelse var mer akseptert i gamle dager – også (ikke minst) i kristne kretser. Og når det gjelder samiske barn kan man heller ikke se bort fra at straff kan ha vært kombinert med atskillig (ubevisst) rasistisk paternalisme: De man har en moralsk plikt til å elske, tukter man.

Selv når foreldrene bodde i nærheten, kan de ha kjent seg maktesløse overfor skolen: Respekten for øvrigheten (lærer, prest, lensmann) var som kjent mye større i tidligere tider enn i dag. Og fra enkeltlærerers side kan nok dessuten avstraffelse ha vært lettere å ty til overfor barn hvis foreldre bodde langt unna.

Resultatet kunne bli både psykisk og fysisk mishandling, som f.eks. Josef Sara forteller at han ble utsatt for da han gikk på Máze skoleinternat sent i 1950-årene, en femten års tid etter at Brita gikk på skole i Máze. Josef kom fra Rágesluoppal (der han også bor i dag), en avsides plass som sommerstid (via et traktorspor) ligger to og en halv mils vei fra Máze.

Ragesluoppal

(Foto av Rágesluoppal i dag, gjengitt med tillatelse av Kurt-Åge Møllenes.)

Josef kunne ikke et ord norsk før han ble sendt på internatskolen i Máze. På barneskolen opplevde han lærere som slo ham, og på internatet ble han mobbet av andre elever. Om noen snakket samisk i klasserommet, ble de låst inne i kullkjelleren, som var uten vinduer. En gang ble Josef sittende der, i mørket, en hel ettermiddag. Frykten som ble skapt i barneskolen, gjorde at han ikke våget å ta videre skolegang.

Og i et intervju med NRK Sápmi radio i 2016 snakket Per Edvard Johnsen fra Nedre Mollisjok fjellstue om traumene som de ni årene på Grensen internatskole påførte ham i 1970-årene. Vuolit Mollešjohka ligger langt inne på vidda, 7 mil fra Karasjok, og Grensen Internatskole lå i tillegg 16 kilometer fra Karasjok på motsatt side, i retning finskegrensen. Også Per begynte på skolen uten norskkunnskaper. På skolen kjente han seg mislykket fordi han ikke greide å gjøre leksene og ikke turte innrømme at han ikke skjønte språket.

Å reise fra foreldrene i august og ikke se dem før i desember igjen, for så å måtte reise tilbake igjen til skolen i januar, år etter år, opplevde han som dypt trist, og minnene fra internatlivet var vonde. Først nå, i de seineste årene, har han som voksen søkt og fått hjelp til å bearbeide seinskadene som internattilværelsen i skolen påførte ham.

Per driver i dag Nedre Mollisjok fjellstue sammen med sin kone, Randi Varsi Johnsen. Det er et eldorado for sportsfiskere om sommeren – og for skigåere (og isfiskere) om vinteren, som er den klart travleste sesongen. Dette bildet er tatt fra øst:

Nedre Mollisjok i dag

Når jeg har overnattet på Nedre Mollisjok på mine vandringer østover fra Rágesjávri, har Per et par ganger sneiet innom dette med internatårene sine og skolegangen i barneårene. Én ting hadde han og Randi vært enige om framfor alt annet: Deres egne barn skulle ikke på skoleinternat. Randi og han har derfor eget husvære i Karasjok hvor en av dem har bodd med barna mens de gikk på skole – som oftest Randi, som jobber som sykepleier i Karasjok, mens Per har tatt seg av de daglige oppgavene på fjellstua.

Det er bemerkelsesverdig, egentlig, hvor likt Brita Turi Romsdal på Joatka og Per Edvard Johnsen på Nedre Mollisjok hver for seg beskrev sine erfaringer i selve klasserommet for meg – selv om det var nesten tretti år som skiller skolegangen deres.

Brita hjemme2

Per &N.Mollisjok

Den skarpe ironien var nøyaktig den samme når de snakket om i de første årenes undervisning i barneskolen, og de brukte så å si de samme vendingene når de oppsummerte dette:

“Klart jeg kunne LESE! Jeg leste jo høyt, til og med. Jeg skjønte bare ikke hva det var jeg drev og leste.”

Det er nærmest et allment fenomen, det der: Tilhører man en minoritet, trenger man ofte en god porsjon svart humor. Selv når minoriteten er en majoritet, som i indre Finnmark.

Språktvangen og den harde fornorskningen gjennom generasjoner førte jo til at samisk språk nærmest ble utradert i mange sjøsamiske samfunn i Nord-Norge. Ved at språket – og samisk tilhørighet generelt – fikk stempel som noe mindreverdig, ble det forbundet med skam. Sånn sett kan fornorskningen mange steder sies å ha vært vellykket i verste forstand: Den brøt ned samisk kultur ved å undergrave urfolkets holdninger til eget språk og eget verd.

I indre Finnmark viste det seg som kjent at samisk kultur var vanskeligere å utradere – på tross av hundre og femti års hardt press. Likevel – som jeg har prøvd å vise – så har de individuelle omkostningene for språk- og fornorskningstvang vært meget høye, selv inne på Finnmarksvidda, og selv i perioden etter krigen og hele veien til opp i 1970-årene.

At mennesker som Brita Turi Romsdal på Joatka, Josef Sara ved Rágesluoppal, og Per Edvard Johnsen på Nedre Mollisjok er blitt de imøtekommende og virkelystne individene de er i dag, rotfestet i sin samiske identitet, må sies å være på tross av fornorskningstvangen de selv opplevde i skolen i indre Finnmark. Det er både bemerkelsesverdig og beundringsverdig. Sterke samiske familiebånd er sikkert en viktig faktor her, kombinert med personlig motstandsevne.

Hva den sterke språktvangen i skolen enn ødela for dem, deres samiske tilhørighet maktet den ikke å rokke ved.

_____________________________

Et viktig P.S.: Forslag om opprettelsen av en ”Sannhetskommisjon for fornorskningspolitikk og urett begått mot det samiske og kvenske folk i Norge” ble faktisk vedtatt i Stortinget i juni i år. (Forslaget var inspirert av “The Truth and Reconciliation Commission of Canada” som ble opprettet i 2008 og som gransket konsekvensene av internatskolesystemet for urbefolkningene i Canada.)

 (Et aldri så lite, ekstra P.S.: At det ikke utøves språktvang lenger, betyr på ingen måte at trykket mot samisk språk er borte. Den kanskje største trusselen i våre dager er mye mer diffus – de allestedsnærværende assimilasjonsmekanismene i vår moderne kultur. Da jeg stakk innom Brita Turi Romsdal i Tverrelvdalen på min vei ned fra vidda for noen dager siden, dukket språkproblematikken opp mens vi satt og pratet med svigersønnen Simon Áilu (Aslak) Hætta. Både Brita og Simon beklaget den økende norskbruken blant samisktalende, aller mest i forbindelse med dypt personlige og familiære begivenheter. De nevnte f.eks. begravelser de hadde vært i, der over tre fjerdedeler av hilsningene på kransene hadde vært på norsk – selv i et samisk kjerneområde som Kautokeino.)

 

Skriftlige kilder:

Josef Sara om skoleinternatet i Máze: Se artikkelen “Før demningen brister”, Ny Tid, 4. mai 2005, https://www.nytid.no/for_demningen_brister/ (en artikkel om Finnmarksloven og samiske rettigheter).

Per Edvard Johnsen om skoleinternat i Karasjok: Se Liv Inger Somby, “Han bar på en grusom hemmelighet,” NRK Sápmi, 19. april 2016, https://www.nrk.no/sapmi/xl/per-edvard-johnsen-forteller-om-opplevelsene-pa-internatskolen-1.12900990.

For andre førstehånds vitnemål om skolegang, skoleinternater og norsktvang i både Máze, på vidda og i Finnmark generelt, se en del materiale i f.eks. de tre bøkene under (også konsultert under skrivingen av dette blogginnlegget):

Svein Lund, red., Sámi skuvlahistorjá/Samisk skolehistorie, bind 3 (Kárašjohka/Karasjok: Davvi Girji, 2009) ­– artikler om skolegang i Máze, ss. 130-183.

Gunlaug Nøkland, Skolemor i hjertet av Sameland (2012) – om Svanhild Manneråk Lunds virke som husmor ved Máze skoleinternat 1949­–1962 og Máze-folks erindringer fra den tida (inkludert minner fortalt av Brita Turi og tre av hennes søsken, ss. 19-31).

Ingjerd Tjelle, Bortsendt og internert: Møter med internatbarn (Tromsø: Polar forlag, 2000).

 

2017 Tekst © Fredrik Chr. Brøgger