Noen kommentarer til boka Skolemor i hjertet av sameland (2012) av Gunlaug Nøkland

Mens jeg jobbet med de tre blogginnleggene mine om folks erindringer om internatskoleundervisningen og språktvangen på Finnmarksvidda etter krigen, leste jeg blant annet Gunlaug Nøklands Skolemor i hjertet av sameland (2012) – en bok om arbeidet til hennes tante Svanhild Manneråk Lund som var husmor ved internatskolen i Máze fra 1949 til 1962.

Jeg fant boka urovekkende. Bokas form er stort sett gjenfortellende og mangler refleksjoner omkring virksomheten den beskriver i Máze-samfunnet i tida fra årene under krigen fram til 1960-årene. Jeg finner det merkelig at en bok som er utgitt så seint som i 2012 og som også handler om fornorskningen av samiske barn, i så stor grad fraskriver seg det historiske ansvaret med å vurdere det stoffet den presenterer.

Nøklands bok

I bokas forord skriver Nøkland at Svanhild Manneråk Lund “står sentralt i disse fortellingene” og at Lund “selv har skrevet mye av dette” (s. 5). Dette er en feilrepresentasjon av Nøklands egen bok: Svanhild Manneråk Lunds erindringer fra Máze fyller kun en femtedel av boka (50 av bokas 250 sider); minnene fra to tjue-årige kvinner fra Sørlandet (som var lærere i Máze i skoleåret 1951-52) omfatter en tiendedel (26 sider); forfatteren Nøklands egne direkte presentasjoner og beskrivelser innbefatter knappe 10 sider i boka; og beskrivelsene og erindringene til forskjellige folk i Máze som Nøkland har intervjuet, utgjør godt over halvparten av boka.

Enkelte emner går stadig igjen i intervjuene med medlemmer av bygdas familier (tilhørende f.eks. Turi-, Hætta-, Gaup-, Logje- og Sara-slektene). De snakker f.eks. om kirken i Máze; om Thomas von Westen, samemisjonens far som fikk kirken reist i 1721; om Læstadius/læstadianismen; om Kautokeino-opprøret (og slektningers deltakelse i dette); om krigsårene i Máze og evakueringen og gjenoppbyggingen etterpå; om internatskolen i 1950-årene og husmor Svanhild; om skolegangen etter krigen (om lærerne, undervisningen og språktvangen); og f.eks. om hverdagsliv, håndverk og skikker blant både reindriftsamene og de fastboende, i eldre så vel som i nyere tid. Nøkland har gjort et meget omfattende arbeid med å intervjue bygdefolk, føre disse i pennen, og samle bilder til boka. Det er etter min mening i disse beretningene fra folk i Máze at bokas hovedverdi ligger, selv om boka samtidig mangler en overordnet struktur for intervjuene, og selv om dette stoffet har preg av gjentakelser og kommer hulter til bulter.

Boka er likevel problematisk fordi den mangler perspektiv på to av sine viktigste temaer: 1) kombinasjonen av skole og misjonsvirksomhet i Máze; og 2) kombinasjonen av skole og fornorskningstvang på denne tida. Disse to temaene er jo dessuten filtret inn i hverandre, men dette siste er nok et perspektiv som det uansett ville vært vanskelig for boka å ta inn over seg.

Et eksempel på bokas manglende evne eller vilje til å ta standpunkt til stoffet den inneholder, finner man i beskrivelsen av lærer og skolebestyrer Karles Lund, som giftet seg med husmor Svanhild. I bokas egen fremstilling presenteres han slik:

“[Karles og Svanhild] var elsket og respektert – og sikkert også fryktet. I hvert fall var nok Karles en mann de ikke ønsket å komme i konflikt med. Han var en streng mann som krevde disiplin og lydighet. Dette kunne til tider skape konfrontasjoner, noe som for elevene nok ikke gikk ustraffet hen. Men han ble en del av bygdesamfunnet, og ble respektert for den han var. […] Selv om en del av elevene fikk merke hans krav til disiplin, var det også mange som var glad i ham” (side 36/37).

At Karles var både fryktet og elsket er en formulering som har klare kristne assosiasjoner, men når man leser beretninger fra forskjellige folk i bygda som har vært hans elever, viser det seg at frykten springer ut av noe langt mer alvorlig enn det forfatterens skjønnmaling formulerer som “konfrontasjoner” og krav til “disiplin” og “lydighet”. Som en i bygda uttrykker det: “Jeg hu[s]ker godt husmor Svanhild. Hun var så snill og flink. Men Karles Lund var vi redd for. Han var streng. […] Mange fikk oppleve straff, men jeg ble aldri slått” (186). Utøvelsen av fysisk vold som straff synes samtidig å ha vært selektiv: “Karles var også en streng lærer, men ikke mot meg. Mamma satt i skolestyret og da våget han ikke å være streng mot meg” (90). Den mest ekstreme historien om skolebestyreren som gjengis i boka, fant sted i forbindelse med kravet om at jentene måtte neie og guttene måtte bukke idet de skulle inn og sette seg på skolebenken. En gutt ble plutselig forvirret etter å ha sett på jentene som gikk foran – og neide i stedet for å bukke:

“Men da tente Karles opp i sinne. Han trodde gutten gjorde narr av ham. Han tok ham i nakken og slo til ham i ansiktet så tennene i munnen knakk, og så ble han kastet ned trappa.

Den stakkars gutten ruslet hjem med de ødelagte tennene. Han skjønte egentlig ikke at han hadde gjort så mye galt – han hadde bare tatt feil av neiing og bukking.

Mor hans ble forskrekket da hun fikk greie på hva som hadde skjedd, og hun ville ha snakket med læreren. Men hun kunne ikke så mye norsk at hun kunne gjøre seg skikkelig forstått, så det ble ikke gjort noe mer med saken.” (91)

Dette var ikke det eneste tilfellet av grov fysisk vold fra skolebestyrerens side i Máze. I våre dager ville han blitt avskjediget og straffeforfulgt for slike handlinger. Den lille historien ovenfor sier ganske mye om den språklige og handlingsmessige avmakten som ikke bare de samiske barna, men også foreldrene deres, følte overfor medlemmer av den norske øvrigheten – for å bruke et gammeldags uttrykk.

Det er nettopp i forbindelse med denne problemstillingen at bokas mangel på perspektiv kommer spesielt tydelig fram. Nøklands framstilling av ekteparet Lunds virke synes å være uten kritisk distanse til sitt eget stoff, og da oppsiktsvekkende nok særlig til det mest betente problemet i den norske samepolitikken i perioden etter krigen, nemlig språktvangen i skolen. Maktmisbruk i denne forbindelse overfor de små skolebarna uttrykkes av flere av de som blir intervjuet: “Jeg husker fra min egen skoletid at vi måtte rekke opp handa og spørre om lov til å gå på do. Dette måtte vi spørre om på norsk. Vi fikk ikke gå på do før vi kunne si det på norsk” (146) – sikkert et effektiv maktmiddel overfor små barn. Eller som en annen i bygda bemerker: “Skolestyrer Karles Lund var veldig streng. Jeg ble straffet av ham fordi han mente jeg ikke var flink nok. Han mente jeg var lat og ikke ville gjøre jobben med leksene. Så fikk jeg kjeft. Men det var ikke lett å lære når alt foregikk på et språk man ikke forsto” (192).

Flere av de som er intervjuet, snakker om hvordan det tok årevis før de lærte nok norsk til å få nytte av undervisningen, og hvorledes de lærte stoffet utenat uten å forstå det, også fordi (som en sier) norsk så vel som samisk ble uttalt forholdsvis nært måten språkene ble skrevet på. Noen nevner også en lærer ved navn Anders Eira som de lærte mye av fordi han også brukte samisk i undervisningen. En lærer fra Troms som mente det burde undervises på samisk, hadde “en krass diskusjon” med Karles Lund, men “hele skoleverket var lagt opp med tanke på at det skulle være en norsk skole. Dette holdt Karles seg strengt etter” (147).

Det må sies til bokas forsvar at Nøkland har inkludert disse (og andre) kritiske synspunkter fra intervjuene med bygdas folk. Det er likevel en svakhet ved boka at dens egen framstilling av arbeidet til bokas hovedperson, Svanhild Mannerås Lund, er så å si kjemisk fri for motforestillinger om hennes gjerning som husmor ved skoleinternatet i Máze som er avbildet under (gjengitt med tillatelse av Brita Turi Romsdal).

Masi skoleinternat i 1950-årene2

På den ene siden virker det hevet over tvil at husmor Lund gjorde en utstrakt og høyt respektert innsats overfor mange barn og mange familier i Máze. Det kommer også klart fram av vitnesbyrd fra bygdas folk. Hun virker både i egne beretninger og i intervjuer med andre som et utrettelig, hjelpsomt og sjenerøst menneske.

På den andre siden hadde likevel arbeidet hennes en betydelig skyggeside, fordi det føyet seg inn i en fornorskningsprosess som ble påtvunget barna på vidda, og som ekteparet Lund var delaktige i. I en av sine beretninger skriver Svanhild Lund om at skoletida må ha kjentes som et ork for mange samiske barn: “Men særlig føles det slik for disse som må gå fra mor og far, heim og søsken og ty til fremmede, og høre og lære et fremmed språk.” Det går likevel, forteller hun, “utrolig godt“: “De får en ny ‘mor’ og ‘far’ og en masse, masse nye ting både å se og oppleve.” Samtidig understreker hun at de voksne på skolen og internatet “som skulle være i mors og fars sted“, følte et stort ansvar. Men de fikk også se fruktene av sitt virke:

For min egen del må jeg si at jeg også fikk se solstrålene midt i mørketiden. Det var når barna kom gledesstrålende inn gjennom dørene og ropte i munnen på hverandre: “Ædni gola! [“Eadni gula!”] [“Mor, hør!”]. Og så fortalte de alt det de hadde opplevd om dagen. Likeså ved måltidene når de satt ved fem langbord og maten forsvant på et blunk og alt var “bòre” (godt), og om kveldene når alle satt rene og trøtte i sengene sine med foldede hender og sa frem “Fadervår, du som er i himmelen”.

Når jeg gikk rundt om kvelden, måtte jeg sende en tanke hjem til far og mor som sikkert tenkte på barna sine som var langt borte fra hjemmet. Ei mor hadde alle sine fem barn på skolen. Fattig og gråtende kjørte hun de 12 milene tilbake til sitt hjem. Men på skolen var fem våkne, koselige barn som skulle erverve seg visdom og nye kunnskaper for sitt videre liv fram gjennom årene. (130)

Det ligger mye oppriktig innlevelse og engasjement i disse linjene. Svanhild Lund framstår som et omsorgsfullt og velmenende menneske. Men når man samtidig sammenligner hennes framstilling med hvordan ikke så rent få av bygdas egne folk beskriver sin skolegang, blir det tydelig at hun i betydelig grad skjønnmaler deres opplevelser. Det er et sterkt drag av paternalistisk maternalisme i hennes framstilling – et annektert morsrolle-formynderi. I tillegg kommer også innslaget av misjonering overfor ungene til dette subarktiske urfolket som blir forvandlet til små, “rene” barn med foldede hender.

Ikke bare Svanhild Manneråk Lund i 1950-årene, men også bokas forfatter i 2012, synes blind for de negative konsekvensene av dette tilsynelatende rent altruistiske arbeidet, nemlig at det samtidig bidro til å undergrave samenes holdning til sin egen kultur og sitt språk, og ikke minst deres evne til å skrive på sitt eget morsmål. Selv om det står stor respekt av den sosiale innsatsen til husmoren ved internatskolen i Máze, og selv om hun og mange av de norske lærerne på vidda hadde de beste intensjoner med sitt arbeide, så var deres virksomhet ikke bare en gave til de samiske barna, for de tok samtidig noe uvurderlig fra ungene – med tvang.

trojanske hest

I myten om Trojanerkrigen i antikkens Grekenland gjemte greske soldater seg inni en kjempediger trehest som ble sendt inn i Troja som gave. Dette førte til at grekerne til slutt erobret trojanerne. I sitt kjente episke diktverk Æneiden, lar Virgil den synske trojaneren Laokoon utbryte: “Jeg frykter grekerne selv når de kommer med gaver.”

Iallfall i ettertid (ikke minst nå, på 2000-tallet) er det blitt klart at etterkrigsbarna på Finnmarksvidda godt kunne ha brukt de samme ordene som trojaneren Laokoon, men da om nordmennene som så gavmildt kom for å opplyse dem.

2017 Tekst © Fredrik Chr. Brøgger