Inntrykk av mennesker og deres historier på Finnmarksvidda, innlegg 10.

Bare én eneste gang har jeg vært innom Alta uten samtidig å være på vei til viddevandringene mine. Det var da jeg deltok på en konferanse på Høyskolen i Alta. Før seminaret begynte, hadde jeg gjort avtale med Brita Turi Romsdal om å møtes til lunsj på en kafé ved det store kjøpesenteret i Alta sentrum. Det kjentes nesten rart, det der, å sitte å prate med Brita i en by i stedet for på Joatka fjellstue inne på vidda eller i hjemmet hennes i Tverrelvdalen.

Mens vi satt og spiste, snakket hun litt mer om oppveksten sin i Máze. Britas far var gårdbruker. Bildet under viser faren som soldat rundt 1912, da han var 28 år gammel (gjengitt med tillatelse fra Brita Turi Romsdal):

Britas far 28 år, i militæret

Men Turi-slektens nærvær i Máze begynte før – med Britas bestefar, opprinnelig flyttsame, som giftet seg med en kvinne fra bygda. De bodde en stund hos konas foreldre, men så etablerte han seg med eget gårdsbruk på Hirsaluohkká i Máze, og bygde seg tømmerhus der rundt århundreskiftet. Om vinteren drev han også med sjøfiske ute ved kysten for å tjene ekstra penger og for å salte ned litt fisk til egen husholdning. Dette førte også til at han behersket norsk. I tillegg drev han handel og poståpneri. I årene rundt 1915–25 dro han dessuten rundt som reisepredikant i Norsk Finnemisjon (som senere fikk navnet Norsk Samemisjon).

Britas bestefar og etterkommerne hans endte dermed opp med å drive både med gårdsbruk, handel, postkontor og postkjøring i Máze – og med å delta aktivt i bygdas religiøse liv. Faren til Brita, Dure Niillasa Dure/Ture Nilsen Turi, overtok altså gården. Han hadde samtidig flere andre oppgaver i Máze og var både kirketjener, graver og lekpredikant. Som mange i bygda var Britas familile læstadianere, men i deres tilfelle av det mildere slaget. Gudstro hadde lenge spilt en viktig rolle i samfunnet i Máze. Den første kirken ble, som nevnt tidligere, bygd på initiativ av Thomas von Westen i 1721, men bygget forfalt etter grensedelingen mellom Norge og Sverige i 1751 og ble revet på slutten av 1700-tallet. Men da folketallet i Máze økte betydelig på 1900-tallet, ble det reist nytt kapell i 1930. På bildet under går faren og moren til Brita til kirke i spissen for et lite tog av sambygdinger (gjengitt med tillatelse fra Brita Turi Romsdal):

Britas far &mor til kirke

En av Britas onkler på farssida, Dure Niillasa Johan/Johan Nilsen Turi, jobbet blant annet med postkjøring og postombæring i Máze. I Tromsø Museums fotosamling fant jeg et gammelt bilde som var nødt til å være av ham. Bildet er udatert, men jeg gjetter på at det er fra tidlig i 1920-årene eller deromkring. Johan er avbildet sittende på kjerra, mens mannen som står ved siden av ham er Johannes J. Gaup, også postbærer, som var gift med Johans tante, Dure Risten/Kirsten Turesdatter Turi. Bildet er tatt ved Luvddet (Luvddiidčohkka) /Lodiken mellom Máze og Alta (gjengitt med tillatelse fra Tromsø Museum):

31b.postførere.Luvddet

Jeg har tatt med dette bildet i bloggen også fordi postførerne og transportmidlet (hest og kjerre) sier ganske mye om perioden som Brita fortalte om, dvs. tida mellom 1920 og 1960. (Brita selv er født i 1936). Postverkets hytte i bakgrunnen på bildet ble faktisk seinere kjøpt av Britas eldstebror som fraktet den til Hirsaluohkká.

Det er denne eldstebroren, Dure Nils Máhtte/Nils Mathis Turesen Turi, som Brita ble sittende og snakke mest om. Han drev butikk i Máze, var 23 år eldre enn henne, og fungerte nok som en slags ekstra farsfigur. Han og kona hadde ingen barn, men tok senere til seg Britas sønn, Tore Fredrik Turi. Slik Brita skildret ham, var eldstebroren Nils Mathis (som er født i 1912) en særdeles driftig mann. Som ung gutt gikk Nils Mathis på skole i Alta et års tid fordi faren hadde sagt til sin sønn at han burde dra dit og lære seg norsk. Og da må du bo hos en norsk familie og ikke hos samer, hadde faren sagt til ham, for ellers prater du bare samisk. Nils gjorde som faren sa. Han var flink på skolen, og kom tilbake til Alta som en av de meget få i Máze på den tida som hadde lært seg norsk.

Det var da Nils Mathis kom tilbake fra Alta, at han begynte med handel i Máze. Da var han blitt sytten-atten år gammel (rundt 1930). Butikken hans ble etter hvert et sosialt samlingspunkt i bygda. Her var både postmottak og telefon – og her var også et eget hus som fungerte som fjellstue.

På grunn av sine norskferdigheter ble Nils Mathis samtidig tolk for presten – et oppdrag han hadde helt fram til sine eldre dager. (I tillegg fungerte også Sámmol Rystiinne/Kristine Kemi Hætta som kirketolk.) Vervet som tolk var en viktig oppgave. Siden presten ikke forstod samisk, var det tolken som fungerte som menighetens talerør når de bar fram sine ønsker, gleder og sorger for presten. Og siden menigheten ikke forstod norsk, var det jo også tolken som ble prestens mellommann når det gjaldt formidlingen av hans preken og budskap til sognebarna. Dette gav Nils Mathis atskillig autoritet: Siden partene ikke forstod hverandre, måtte de stole på ham.

31c.Masi kirke

Masi kirke i dag

Brita og jeg lekte oss med tanken på at Nils Mathis kanskje benyttet sin frihet til f.eks. å mildne ordlyden i en streng preken fra presten, eller legge inn et ekstra godt ord for et medlem av menigheten. Mye i kommunikasjonen mellom mennesker er jo ikke bare avhengig av hva de sier, men hvordan de sier det.

Nils Mathis hadde vervet som tolk fra han var sytten til han var sytti. Da ba han så tynt han kunne om å bli fritatt (han døde 74 år gammel, i 1987). Jeg spurte Brita om prestene ikke var blitt bedre i samisk da, og da kunne ikke Brita la være å smile med et lunt snev av ironi: ”Jo da, de bruker jo å kunne litte grann samisk.”

Det er visst Nelson Mandela som har sagt at hvis du snakker til en mann på et språk han forstår, når du hodet hans. Snakker du til ham på hans eget språk, når du hjertet.

I Finnmark etter krigen var det dessverre altfor mange nordmenn i offentlige stillinger som ikke gjorde noen av delene.

2017 Tekst © Fredrik Chr. Brøgger