Inntrykk av mennesker og deres historier på Finnmarksvidda, innlegg 11.

Eldstebroren Nils Mathis Turi, fortalte Brita, tok sertifikat i 1931, to år etter at han var tilbake i Máze. Han jobbet i veivesenet om sommeren, på utbyggingen av veien mellom Alta og Kautokeino. Jobber hang ikke på trær i 1930-årene, og man grep selvsagt sjansene som bød seg til å tjene penger. Og disse var jo liksom dukket opp like i nabolaget.

De var fire samiske arbeidere som jobbet på veien, resten av arbeiderne var norskættede, fra Alta og andre steder i Nord-Norge. Nøyaktig hvor på veien de drev og jobbet akkurat da, er umulig å si. Men veien med sidearm ned til Máze var ferdig i 1932, og i 1937 var veien videreført til nord for Biggeluoppal. Veien var jo et viktig framskritt når det gjaldt Mázes kontakt med omverdenen. Men den bidro også til å redusere en god inntektskilde for bygda fordi transport og frakt endret karakter.

Fem år seinere var veien utbygget helt fram til Kautokeino kirkested. Som man kan se av bildet jeg fant i Tromsø Museums samlinger, dreide det seg om en grusvei og ikke en moderne autostrada. Bildet er tatt på Stuoraoaivi vest for Máze og viser utsikten nordover (fotograf H.A. Vinje, gjengitt med tillatelse fra Tromsø Museum):

v.Alta-Kautokeino-veien

Bilen på bildet var en såkalt “kombinasjonsbil”, og ble brukt til både post- og persontransport. Under evakueringa under krigen ble bilen etterlatt i Máze – på Hirsaluohkká – og brent av tyskerne.

Da Nils Mathis jobbet på utbyggingen av veien, ble verken han eller de tre andre samene forsynt med senger. Holdningen syntes å være at samene like godt kunne sove på gulvet, det var de sikkert vant til. De andre tre protesterte ikke på dette, men det gjorde Nils Mathis. Han kunne kanskje stå fram med autoritet både som kjøpmann og som en mann som kunne norsk. Nils Mathis meldte klart fra at sånn ville han slett ikke ha det. Og så snekret han seg rett og slett sin egen seng.

I mine forrige blogginnlegg kom jeg inn på de rasistiske fordommene fra myndighetenes side som avspeilte seg i fornorskingspolitikken i skolen både før og etter krigen. Men intoleranse var selvsagt ikke noe samene bare møtte i skolevesenet. Diskriminering var noe de kom ut for ellers i samfunnet også – blant nordmenn. Når Brita har fortalt sine egne barnebarn om holdninger som Nils Mathis møtte som veiarbeider i 1930-årene, hadde de vanskelig for å tro det. For dem hørtes det nesten ut som eventyr.

Sånn sett har verden faktisk gått framover.

Britas eldste bror&kone

Nils Mathis Turi og kona Marit

Men diskriminering var ikke noe eventyr for Nils Mathis. Heller ikke når det gjaldt kaffepausene under veibygginga. Når arbeiderne hadde pause og skulle ha kaffe, så fikk de fire samene kaffen i blikkbokser av kokka. Fjellfinner trengte ikke kaffekopper, mente hun. De norske, derimot, fikk kaffe i kanne og vanlige kopper. Da ble Nils Mathis til slutt illsint, gikk rett til sjefen for arbeidsgjengen og erklærte at han var lei av disse blikkboksene med dette forbaskede oppvask-skvipet. Han var så rasende, sa folk etterpå, at ”buksebeina skalv på lille Nils”. Sjefen tok hans parti, og siden var det ikke noen forskjell i kaffeserveringa.

Jobben og forholdet til de andre arbeiderne gikk visst ellers ganske greit.

Det er lett å skjønne dette sinnet som hadde bygd seg opp i eldstebroren til Brita. Han hadde fått nok av kokkas annenrangs behandling. Brita fortalte om denne tildragelsen på en så ledig og humoristisk måte at det hørtes ut som om den var blitt en vandrehistorie innen familien – og mest sannsynlig også i hele Máze, etterpå. Og scenen hadde unektelig også noe komisk ved seg: Lille Nils så eitrende sinna at buksebeina skalv. (Og man brukte vel ikke akkurat trange bukser i de dager.)

Men humoren i Britas historie om broren var samtidig blandet med stolthet. Jeg hørte det i fortellerstemmen hennes, og syntes ikke det var vanskelig å skjønne hvorfor.

Det er en historie om en mann om stod opp for egen verdighet. Og krevde respekt.

2017 Tekst © Fredrik Chr. Brøgger