Inntrykk av mennesker og deres historier på Finnmarksvidda, innlegg 12.

Det var en sein kveld midt i august, nærmest for natt å regne, da Brita Turi Romsdal fortalte meg hvordan hun og Helge Romsdal kom sammen.

Jeg hadde først vært på en sju-dagers enevandring (som skulle vart i ti dager) på Iešjávri-vidda med en tjue kilos sekk på ryggen (med tomannstelt + sovepose + liggeunderlag + tørrmat + turklær + fiskeutstyr). Trasket dag etter dag opp og ned over morenekammer og høydedrag, opp og ned kjerringrisskråninger og krøkebærrygger, opp til karrig fjellgrunn og ned til fjellbjørkebeltet og opp igjen, forbi oransje gullris og røde skrubbær og svarte rypebær og fiolette bleikbladtistler, blant heiloklagemål og piplerkekvitring og steinskvettskvatring og blåstrupesang og ravneskrik, under en grå og hustrig himmel som stadig vekslet mellom opphold og regn.

Men når det gjaldt de tre dagene på slutten av turen min, var det tross alt spådd oppholdsvær. Jeg trøstet meg med tanken – og etter hvert klynget meg til den.

Målet mitt på slutten av turen var fjelltoppen som på kartet heter Vuorji (1013 m), og som noen kaller Vourjegáisá. Den står og markerer iešjávreviddas nordligste grense. I løpet av mine tretti-fem års vandringer er Vourji blitt meg kjærere og kjærere; en partner, en veiviser, en helligdom som rotfester meg i tid, sted og rom. Så lenge været er klart nok til at man ser Vuorji, er det nesten umulig å gå seg vill her inne, uansett hvor man befinner seg. Fotoet under er knipset den 17. august fra sørsida av Iešjávri, og Vourjegáisá ligger altså helt i nord, midt i bakgrunnen på bildet:

2010.y.aug17.4.Silljoluokta.Iesjavri.Vuorji – Versjon 2

Hvis navnet “Iešjávri” – dette ferskvannshavet inne på vidda – betyr noe sånt som “Vannet sjøl”, så tenker jeg på “Vuorjegáisá” som “Fjellet sjøl” – selv om gaisaene like bakenfor (mot Lakselv) kan skilte med langt flottere tinder. Fra toppen av Vuorji har man en fantastisk panoramautsikt utover hele vidda – helt til de lave, bølgende åsene i horisonten i sørenden av Iešjávri. Jeg hadde vært oppe på Vuorjegáisá flere ganger før, men var ikke fornøyd med bildene mine derfra, og ville knipse noen flere.

Men før jeg satte kursen direkte for Vuorji, tok jeg en stor omvei rundt sørsida av Iešjávri til Mollisjok fjellstue, og videre nordover via Mollešjávrrit, en hel kjede av vann øst for Iešjávri. Størstedelen av veien trasket jeg bare av sted uten andre mål for øyet enn å glede meg over møtet med ymse planter og dyr. Det er sånn jeg har det best.

Den siste overnattingsplassen min var på åsen som heter Girongielas. Denne natten markerte samtidig slutten på mitt dagdriverliv, for da lå det endelige turmålet mitt like rundt hjørnet, nemlig Vuorji-fjellet. Det var lettest tilgjengelig fra vestsida og lå bare tolv-tretten kilometer unna. I klarvær ser Vuorjegáisá slik ut når det blir fotografert fra Girongielas (men dette bildet ble tatt fire år tidligere):

2010.mot.Vuorji

Denne gangen lå Vuorjegáisás rygg delvis skjult bak et grått skydekke:

2014.y.Vuorji

Jeg lot meg likevel ikke nedmuntre av synet. I stedet foretrakk jeg å tro fullt og fast på den tidligere værmeldingen som hadde stadfestet at neste dag ville gi lettere værforhold.

Men det var ikke det jeg våknet til. Jeg våknet enda en gang til regn som prikket mot teltduken. Da jeg så ut, fant jeg en gråhvit suppe av tett tåke som gled langsomt forbi teltet og langsmed åssidene. Jeg så ikke engang toppen på den nærmeste ryggen. Og selvsagt ikke noen Vuorji-rygg som hvelvet seg mot himmelen. Jeg sjekket nettstedet yr.no på mobiltelefonen, og vips! – så hadde tydeligvis værprofetene ombestemt seg. De meldte plutselig regn for de neste tre dagene også. Med andre ord, ingen muligheter for å komme meg opp og ta viddebilder fra toppen av Vuorjegáisá.

Lendet luktet rått og vått og grått. Mitt eget sinn kjentes klamt og surt og vasstrukkent, det også. Pokker ta hele greia! Jeg pakket raskt sammen det våte teltet, soveposen og utstyret mitt. Jeg ville hjem. Allerede før klokka åtte var jeg på god vei østover tilbake til Joatka. Jeg ringte til fjellstua og spurte om jeg kunne få middag når jeg kom fram – to dager tidligere enn planlagt og avtalt.

Og så overvurderte jeg, som så mange ganger før, tida jeg ville komme til å bruke på turen. Det var 3,4 mil tilbake til fjellstua, jeg var i slutten av sekstiårene og hadde en sekk med 18 kilo på ryggen. Da jeg rastet ved to-tida – den eneste matpausen jeg bevilget meg – måtte jeg motstrebende ta fram mobilen og melde til Brita Turi på Joatka at jeg dessverre ikke ville være framme før ved halv ni-tida. Noen timer seinere måtte jeg motvillig tekste henne en gang til, om at jeg sikkert ikke nådde fram før halv elleve den kvelden. Jeg måtte bruke hodelykt i den siste timens vandring bort til Joatka-stuene, og var faktisk ikke framme før halv tolv om natta. Da var jeg overbevist om at Brita for lengst var gått og lagt seg.

Joatka.kveld

Men, nei da. Brita var fremdeles oppe, reinsdyrskav-gryta stod og putret på komfyren, og vi satte oss ned og spiste i rommet innenfor kjøkkenet. Jeg spiste langsomt og forsiktig selv om jeg var skrubbsulten. Eller nettopp fordi jeg var så sulten, faktisk. Det hadde erfaringen lært meg. En gang for mange år siden var jeg kommet tilbake til Joatka fjellstue etter to hele uker med magre middager inne på vidda, og hadde bare hivd Joatkas kjøtt og saus og poteter innpå. Da ble jeg med ett kvalm og var på nippet til å kaste opp rett foran øynene til Lena, Britas mellomste datter, som stod for serveringa den kvelden.

Jeg sa ikke noe den gangen, men det var så vidt jeg greide å holde maten nede.

Etter knuslete turmiddager med stekt eller kokt harr og litt potetmos, dag etter dag, må kraftig kjøttmat fortæres langsomt og med måte. Så da Brita og jeg satt og spiste, tok jeg meg meget god tid med reinkjøttet. Og spiste mindre enn jeg egentlig hadde lyst til. Det tok atskillig viljestyrke, maten smakte deilig.

Men nettopp fordi jeg spiste så langsomt, nøt jeg desto mer hver eneste bit av reinsdyr-skavet og sausen og tyttebærsyltetøyet og potetene. Med en god porsjon multekrem til slutt. Det gjorde også at Brita og jeg fikk rikelig med tid til å snakke om løst og fast.

Vi pratet helt til halv to-tida. Blant annet om hvordan hun var kommet i lag med Helge Romsdal og endte opp som oppsitterkone på Joatka. Denne beretningen følger i neste blogginnlegg – en skikkelig gamle dagers kjærlighetshistorie.

2017 © Fredrik Chr. Brøgger. Texts and Photograps, All Rights Reserved.