NY VERSJON, MED FLERE BILDER SOM JEG HAR FÅTT I HENDE. / Inntrykk av mennesker og deres historier på Finnmarksvidda, innlegg 13:

At Brita Turi og Helge Romsdal kom sammen, har å gjøre med forskjellene på Karasjok-kofter (kárášjohtgákti) og Kautokeino-kofter (guovdageaingákti).

På 1960-tallet jobbet Brita som hushjelp på skoleinternatet i Máze. Og da de tre døtrene til Helge og Elen Marja (hans første kone) nådde skolepliktig alder, begynte de på internatskolen der. Den eldste, Kirsten Alette, begynte i 1960; Randi i 1961; og Inger Marie i 1963. Da de ble ertet på skolen fordi de hadde Karasjok-kofter, sa Brita seg villig til å sy dem, etter tur, Kautokeino-kofter i stedet. Noen av forskjellene kan anes ved hjelp av disse tre gamle bildene som følger av Elen Marjas og Helges tre døtre:

Kirsten Alette, Inger Marie, Randi

34b.Kirsten Alette

På det uskarpe, litt falmete fargebildet står de tre søstrene – Randi, Inger Marie og Kirsten Alette – alle i Karasjok-kofter på Joatka-tunet (foran de to voksne, med fjellstua i bakgrunnen), og på svart-hvitt-bildet er Kirsten Alette kledd i sin Karasjok-kofte. Men på på svart-hvitt-bildet som følger under har Inger Marie (til venstre) også på seg Karasjok-kofte, mens Randi (midt på bildet) har Kautokeino-kofte. Selv om verken fargen og den karakteristiske kanten (holbien) nederst på Randis skjørt vises, får vi likevel et inntrykk av de brede og svært fargerike båndene på både lua og frontstykket hennes som er typiske for Kautokeino-kofter.

Inger Marie&Randi i Tverrelvdalen

(Bildene gjengitt med tillatelse av Randi Romsdal Balto.)

Kofteforskjeller og skolebarns erting gjorde altså at Brita ble kjent med familien Romsdal. Elen Marja døde tragisk nok allerede i 1966 etter mye sykdom, bare 36 år gammel. Historien om hvordan Brita og Helge deretter ble i lag, har for meg et skjær av en skikkelig gamle dagers kjærlighetshistorie over seg.

Britas store drøm på begynnelsen av 1960-tallet, da hun var i tjueårene, var å starte en kafé- og kioskbedrift i Máze.

Hun og en nær venninne skulle gå i kompaniskap og hadde planlagt alt sammen nøye. Det var nemlig ikke bare å sette i gang, selv på den tida: Det var regler og forskrifter for sånt, enten man bodde i Oslo eller på vidda. Skulle man selge middag, vel, så krevdes det husmorskole, og den skulle Brita sørge for å ta. Og ønsket man å selge ting som tobakk – og hva var vel en kiosk uten tobakksalg i gamle dager? utenkelig! – da måtte man ha handelsskole, som venninna skulle begynne på. Men før de fikk satt planene sine ut i livet, ble mora til venninna alvorlig syk og endte på Rikshospitalet i Oslo, og venninna måtte i stedet prioritere støtten og omsorgen for mora. Brita tok likevel husmorskolen i 1963/64 fordi den kunne være nyttig å ha.

Men jobben som hushjelp på skoleinternatet var jo samtidig et godt stykke unna drømmen om å drive egen kafé …

Men så kom altså Helge inn i hennes liv. Det var som man sier, at når Vårherre lukker en dør, åpner han samtidig et vindu.

Helge (i Karasjok-kofte)

Helge i sine yngre dager, med Karasjok-kofte
(gjengitt med tillatelse av Randi Romsdal Balto)

Helge trengte jo en til å jobbe sammen med ham i daglige driften av Joatkajávri fjellstue og hjelpe ham med å ta seg av de tre døtrene som nylig hadde mistet sin mor. Og Brita fikk jo samtidig en mulighet til å leve ut planene sine om å ha sitt eget kjøkken. Hun hadde jo sånn sett allerede sine papirer i orden, og Joatka var jo ikke så veldig langt unna kafédrømmen – med overnatting for gjester i tillegg. Og Brita hadde selv en liten gutt, en ti-åring, å ta seg av, som også trengte et hjem. (Britas sønn Tore Fredrik Turi bor nå i Máze, er regnskapsfører og har tre barn.) I så måte var jo egentlig Brita og Helge som skapt for hverandre!

Brita giftet seg med Helge i 1967 da hun selv var tretti-én år gammel, og de fikk tre døtre: Lisa, Lena (Berit Helene) og Siv. Til sammen ble altså Helge far til seks døtre. Bildet under av Helge og Brita på trammen til hovedhuset på Joatka er fra midt i 1980-årene, den tida da jeg selv var begynt å traske rundt på iešjávrevidda (gjengitt med tillatelse av Brita Turi Romsdal):

Helge&Brita

Humoren i Britas stemme når hun forteller historien om Helge og seg selv, røper at hun liker å spøke med dette tilsynelatende praktiske utgangspunktet for samlivet. Denne formålstjenlige holdningen bryter jo temmelig radikalt med myten vår om Den Store Romantiske Kjærligheten. Men det var jo nettopp dette jeg fant så forfriskende i fortellingen hennes om hvordan hun endte opp på Joatkajávri fjellstue.

Myten om Den Store Romantiske Kjærligheten må, synes jeg, regnes som et av de sykeste kulturelle fenomenene i den vestlige verden. Denne fortellingen dreier seg først og fremst om elskerens egen kjærlighetsdrøm – om hennes eller hans egen projeksjon av etterlengtede, ideelle egenskaper direkte på den andre. At den idealiserte personen etter hvert kan vise seg å ha egne egenskaper og lengsler som ikke passer inn i elskerens drøm, er ikke del av fortellingen. I følge myten skal dessuten det første møtet mellom mann og kvinne skje helt tilfeldig, nærmest ut av intet – og det gjelder også den søte musikken som oppstår i hjertene hos begge. Det hele skal gå for seg uten noen som helst overveielser av praktisk art. Man skal jo ikke ha noe som helst bruk for hverandre!

Det må da finnes bedre forestillinger om kjærlighet enn denne?

Denne ironiseringen min over den Romantiske Kjærligheten bruker jeg kanskje for å kompensere for det jeg føler er min dårlige evne til å formidle humoren til Brita da hun snakket om det som brakte henne og Helge sammen. Hennes skjemt ble nok også uttrykt mer gjennom stemme og mine enn gjennom bestemte ordvalg. Men den lune, spøkefulle tonen hennes var virkelig nok, og understreket kontrasten mellom hennes egen innstilling til livet og vår fremdeles seiglivede, illusoriske kjærlighetsromantikk.

Da jeg traff Helge og Brita på Joatka, var det liten tvil i min sjel om at de to hørte i lag. Det var en god atmosfære dem i mellom. Det var tydelig at de var sammen om dette livsprosjektet som var driften av fjellstua. Når tilværelsen floker seg til (som den til tider aldri lar være med å gjøre) er nok bevisstheten om at man gjensidig kan støtte og hjelpe hverandre faktisk et langt bedre fundament for samliv enn søtladen romantikk.

Helge og Brita, beg. av 1990-årene – Versjon 2

Brita og Helge i begynnelsen av 1990-årene (gjengitt med tillatelse av Brita Turi Romsdal)

Men da jeg satt og hørte på Brita fortelle om livet sitt, så hørte jeg noe annet i historien også. Det er godt mulig at dette som nå følger, er mer utslag av min egen personlige tolkning. Det får så være.

For meg, iallfall, virker Brita som en person som lever med, og ikke mot, de betingelser som livet setter – men som samtidig vet å gripe de muligheter som tilværelsen har å by på. Kanskje bunner dette i samisk holdning fra gammel tid som – hva vet jeg? – fremdeles varer ved? Eller kanskje er denne pragmatiske innstillingen typisk for henne som person. Eller kanskje en kombinasjon. Det dreier seg om en holdning til livet hvor man tar tingene etter hvert som de kommer. Hvor man trår til først når både tida og en selv er moden for det, i stedet for å prøve å tvinge sine livsmål igjennom så fort som mulig, koste hva det koste vil.

Sånn sett står Britas måte å leve sitt liv på, i kontrast med den ideologien jeg selv er vokst opp med. Og som kanskje gjelder svært så mange i vår vestlige verden. Jeg sikter da til tanken om at ethvert individ skal kunne realisere seg selv, uansett konsekvensene. Vår måte å leve på er å stritte i mot hvis tingene ikke går slik vi ønsker. Vi nekter å høvle emnet vi har fått utlevert her på jorda, med veden; vi insisterer på å stryke livet mot hårene; vi handler på tross av.

Sånn ender vi opp med å forbruke både mennesker og natur. Passer ikke mennesker inn i våre egne planer i livet, så skyver vi dem til side og skynder oss videre. Og står selve naturen i veien for vår selvrealisering og ønskede levemåte, så legger vi den under oss i stedet – og ødelegger den. (Her ble det rett og slett fristende å bruke bildet fra utbygginga av Alta-dammen nok en gang, tatt av fotograf Jan Ekman og gjengitt med tillatelse fra Alta Museum.)

wd.Alta-demningen

Men problemene ved denne kapitalistiske livsholdningen er jo at naturen slett ikke alltid lar seg diktere av våre menneskelige ønsker og fordringer. Pøser vi kulldioksid inn i atmosfæren, blir jorda vår varmere. Og bruker vi for mye pestisider, dør insektene vi er avhengige av for vår egen matproduksjon. Å leve kun for egen del er ensbetydende med å være til skade for andre levende vesener – folk, dyr, planter.

Vi har bare én ting å gjøre: Vi må lære oss å lytte bedre. Lære å lempe oss. Lære oss å fornemme at vi lever i et stadig samspill med våre levende omgivelser. I samspill med både andre mennesker og mangfoldet av annet liv.

Det er som med reinflyttinga om våren fra områdene i indre Finnmark og ut til kysten: Prøver man i sin moderne utålmodighet å tvinge reinsdyra til å trekke fortere, så skjærer hele flyttinga seg, og man ender opp med å ødelegge dyras helse – og eget livsgrunnlag.

Enten vi bor i en liten bygd eller en stor by, enten det er på kysten eller i innlandet, så er vi alle viklet inn i verden rundt oss. Denne innviklingen må vi ta på alvor. Ellers kommer vi ikke til å klare å stanse og snu den stadig økende utarmingen av jordas levende liv, en utarming vi selv har hovedskylda for.

Det er godt mulig jeg leser litt for mye inn i det Brita fortalte meg den kvelden på Joatkajávri fjellstue, om hvordan hun og Helge kom sammen. Men i kjernen av Britas gammeldagse kjærlighetshistorie ligger det for meg en lærdom som ikke er gått ut på dato, tvert i mot:

I stedet for å lage reglene på egen hånd, bør vi lære å spille med.

                                                                2017 Tekst © Fredrik Chr. Brøgger