Inntrykk av mennesker og deres historier på Finnmarksvidda, innlegg 14.

Det er rart, det der, hvor forskjellige man er med hensyn til egen tålegrense for å ha mennesker rundt seg. Kanskje har det med ens egen natur å gjøre, eller kanskje er det knyttet til miljøet man vokste opp i. Jeg selv vokste opp hos min far i en leid leilighet i første etasje i et digert, herskapelig hus (finere utenpå enn inni) i Kirkeveien i Oslo like overfor Frognerparken, og var overlatt svært mye til meg selv som liten. Etter hvert ble jeg vel glad i det som lenge var en nødvendighet, nemlig mitt eget selskap. Da jeg nærmet meg tenårene, hadde jeg fått mitt eget rom i leiligheten der jeg kunne sitte for meg selv og fortape meg i bøker og ellers drømme om fisketurer i skog og fjell. Jeg har i grunnen hele mitt liv følt meg tryggere alene enn sammen med andre. En skade på min sjel kanskje, men samtidig også en styrke? Jo da, det er hyggelig med mennesker (i lag med andre gir jeg nok inntrykk av å være sosial) – men det er alltid godt å komme for seg selv. Det kan hende at min voksne hang til å legge ut på ukeslange eneturer også er forbundet med dette. For hvor er man vel tryggere enn alene på vidda?

35a.Fredrik 2 år (1947)

Min grandtante, meg selv og far på plenen foran huset i Kirkevien (1947)

2013.mai7.Kirkeveien7

Huset i Kirkeveien & meg (2013)

Kontrasten mellom min egen oppvekst i en slags minimal-kjernefamilie og Romsdal-jentenes oppvekst på Joatkjávri fjellstue kunne knapt vært større. Det var skikkelig trangbodd på fjellstua i første delen av 1970-årene da døtrene til Brita Turi Romsdal var små. I oppsitterboligen hadde Helge Romsdal og Brita to soverom: I det ene sov Helge, Brita og de tre yngste jentene deres (Lisa, Lena og Siv), og i det andre rommet sov de tre eldste jentene fra Helges første ekteskap med Elen Marja (Kirsten Alette, Randi og Inger Marie). Nå var det jo femten års aldersforskjell mellom Kirsten Alette og Randi på den ene siden og Lisa og Lena på den andre, så det var nok mest i helgene at alle seks befant seg hjemme samtidig. Likevel – bare tanken på en så begrenset mulighet for privatliv for både voksne og barn er nok til å gi meg pustevansker!

Jeg mener ikke dermed å overdrive forskjellen mellom by og vidde. Med gamle dagers store familier kunne en liten leilighet på østkanten i Oslo ofte være vel så trangbodd som Joatka-huset. Og min egen mor på vestkanten bodde tidvis meget trangt, hun også. Hun ble skilt fra min far da jeg var tre-fire år gammel. Jeg vokste opp hos min far (som giftet seg igjen da jeg var sju), men besøkte min mor hver onsdag og søndag ettermiddag gjennom hele oppveksten. Min mor og min eldre halvsøster bodde periodevis i to-romsleiligheten til min bestefar ved Vestkanttorget med ett trangt soverom (hvor min bestefar sov), et smalt kjøkken, et knøttlite bad og en liten stue (der min mor sov på en smal sofa om natten og min søster på en feltseng som ble slått opp hver kveld). På Joatka var det nok likevel romsligere!

35c.Helge, Brita & barn

Helge & Brita med Britas sønn Tore Fredrik mellom seg + Lena & Lisa på fanget (gjengitt med tillatelse av Randi Romsdal Balto)

Og for noen kan tydeligvis det å vokse opp trangbodd også være en styrke. Det gjelder ikke minst Joatka-døtrene Lisa og Lena, som virker alt annet enn skadet på sin sjel av sin oppvekst med fjellstuas trengsel. De er to av de mest ubesværet sosiale og vennesæle mennesker jeg har truffet. I tillegg til i sin egen store Joatka-familie fikk de sikkert også masse sosial grunntrening gjennom fjellstuas gjester som gikk ut og inn med sine stadige forespørsler. Dette bildet fra i fjor er av Lisa som står i kjøkkenet på fjellstua og prater med meg samtidig som hun lager mat, uten så mye som et avbrudd verken i konversasjonen eller matlagingen:

Lisa på Joatka

Men da Lisa, som var den eldste i trio nummer to av Joatka-jenter, begynte på skolen i 1975, måtte hun bo nede i bygda (i Tverrelvdalen ved Alta). Moren Brita og faren Helge var jo nødt til å skjøtte fjellstua. De første par årene av Lisas skolegang var det tanter og onkler i Tverrelvdalen som holdt hus for henne (og søsteren Lena som var et år yngre). Men i løpet av året da Lisa gikk i andre klasse og Lena i første, fikk Helge og Brita bygget seg hus i Romsdal (som ligger i Tverrelvdalen). Etter dette var det én av den eldste trioen av Joatka-jenter (Kirsten Alette, Randi og Inger Marie) som holdt hus for de yngste søstrene sine (det var som sagt femten års aldersforskjell mellom Kirsten Alette & Randi på den ene siden og Lisa & Lena på den andre). Først var det Randi og mannen Steinar som holdt hus for dem da de selv gikk på Lærerskolen i Alta, og så var det Inger Marie i ett år, og deretter var det Kirsten Alette som ble den store foreldre-erstatteren nede i bygda gjennom hele skoletida til de tre yngste søstrene. Hun jobbet først på Helly Hansen og senere i hjemmehjelptjenesten i Alta kommune.

Da Lena også måtte flytte ned til bygda året etter Lisa, ville ikke de to ha hvert sitt rom, det var jo mye hyggeligere å bo sammen! Tanken på en slik preferanse får det til å krympe seg i meg, men jeg er samtidig fascinert og tiltrukket av historien om en familieoppvekst så forskjellig fra min egen, og som er preget av så mye samhold.

Lisa og Lena, småskolealder (Siv baby)

Lisa og Lena (med Siv på gulvet) rundt tida da Lisa skulle begynne på skolen (gjengitt med tillatelse av Lisa Romsdal Kristensen)

Med Lisas skolegang dukket det fundamentalt viktige temaet opp som jeg har vært inne på tidligere i bloggen min da jeg skrev om internatskoleordningen på vidda i etterkrigstiden, nemlig betydningen av regelmessig samvær mellom foreldre og unger mens barna er små og går i grunnskolen. Et samvær som en masse barn (og foreldre) ble frarøvet både før og etter krigen fordi de bodde avsides i Finnmark og Nord-Troms. Når det gjaldt Joatkajávri fjellstue, var det en strabasiøs og tidkrevende reise å dra ned til bygda før veien til Stuorajávri og Gaskajávri (i forbindelse med Alta-utbygginga) stod ferdig for ferdsel i 1979. I den snø- og isfrie sesongen måtte barna fraktes med båt til enden av Stuorajávri (det største av Joatka-vannene) og hentes med terrengkjøretøy fram til veien i nedre Stilla, mens de om vinteren måtte fraktes med scooter over isen.

I den forbindelse søkte Helge og Brita om å få godtgjørelse for skoleskyss for Lisa, for at hun skulle kunne være sammen med dem hver helg. De fikk først avslag fra kommunen fordi den krevde at elevene måtte være borte mer enn en uke (ikke bare fem skoledager) for å kvalifisere til skyss. Men Brita og Helge gav seg ikke. Helge erklærte at han kom til å troppe opp ved starten på veien hver uke for å bringe Lisa til og fra Joatka uansett hva kommunen bestemte.

Det kom følgende oppslag i Nordlys (Finnmark) høsten 1975:

Verdens dyreste skolerute?

“Det vil koste samfunnet om lag 1600 kroner pr. måned å skysse en elev ved en barneskole i Alta til og fra hjemmet i helgene. Dersom myndighetene innvilger søknaden om nødvendig godtgjørelse til skoleskyssen for denne ene eleven som er hjemmehørende på Jotka fjellstue og som innlosjeres hos private i Tverrelvdalen, vil denne skoleskyssen bli landets dyreste. Men så vil da også “skoleruta” gå over 25 km uvegsomt terreng og etter bilvei 11 km.

Elevens far har søkt skolemyndighetene om en godtgjørelse på kr. 200 pr. tur med traktor og snøscooter fra Jotka til Tverrelvdalen, altså 400 kroner pr. helg når værforholdene tillater kjøring i fjellet. Skolesjefen i Alta innstiller for at skoleskyssen til Jotka søkes godkjent.”

Det endte med at kommunestyret i Alta gav seg. Det må vel sies å være adelsmerke å blitt utnevnt til landets – kanskje verdens! – dyreste skoleskyssbarn i 1975. For én gangs skyld ble utkanten prioritert. Og bare tre-fire år senere, da anleggsveien til Stuorajávri var ferdig i 1979, ble situasjonen en helt annen. Brita sørget da også for å ta sertifikat det året.

35f.Lisa&Lena.Stuourajávri

Lisa og Lena og Siv ved Stuorajávri (store Joatka-vannet) (gjengitt med tillatelse av Randi Romsdal Balto)

Det at Helge (som var fra Tverrelvdalen) snakket samisk hjemme med familien, betydde som tidligere nevnt at barna vokste opp med samisk som sitt hovedmål. Da Lisa begynte på skolen i Alta i 1975, var hun det eneste barnet som hadde samisk som førstespråk. Dette med norsken var ikke lett for Lisa i begynnelsen, hun klaget til mora at “Hodet tar ikke i mot.” Men denne samiske tilhørigheten, som opplevdes som en ulempe den første tida på skolen nede i bygda, var en styrke som også ble til et gode. Det gjaldt forresten alle søstrene som vokste opp på Joatka.

I gamle dagers kultur- og samfunnsforskning (både i USA og i Skandinavia) var det vanlig å betrakte en flerkulturell identitet som en hemsko, som noe som per definisjon var konfliktfylt og nedbrytende for den enkelte. Man mente at det ledet til en splittet personlighet – og samtidig at minoritetsidentiteten uvegerlig ville gå til grunne i møtet med presset fra den dominante kulturen. Men i vår stadig mer flerkulturelle verden er man senere hen kommet til andre resultater. Forskere har, spesielt siden 1960- og 70-årene, påpekt at mennesker med sammensatt kulturell bakgrunn gjerne har stor glede og utbytte av å veksle mellom å spille forskjellige roller i forskjellige etniske sammenhenger. Og at en flerkulturell identitet ofte kan være en styrke for den enkelte og til gagn for samfunnet for øvrig.

Nettopp denne styrken ved en flerkulturell tilhørighet er kvinnene som vokste opp på Joatka, levende bevis på. Det er dem mitt neste blogginnlegg skal handle om.

 

2017 © Tekst Fredrik Chr. Brøgger