Inntrykk av mennesker og deres historier på Finnmarksvidda, innlegg 15.

I mitt første blogginnlegg om folkene på Joatkajávri fjellstue skrev jeg et par-tre avsnitt om søstrene Inga og Siri Anna Biti Eriksen, oppsitterkonene på henholdsvis Joatka og Mollisjok fjellstuer i første halvdel av det 20. århundre. Jeg kalte dem to ”formidable” kvinneskikkelser. De satte henholdsvis ni og femten barn til verden og skjøttet sine familier – sammen med sine menn –under levekår vi knapt kan forestille oss i dag, fjernt fra all praktisk bistand, helsetjenester og sosial hjelp.

Inga Biti Eriksen, Siri Biti Eriksen, Anders Biti Eriksen

Inga Nilsdatter Biti og Siri Anna Nilsdatter Biti, Joatka 1916 (foto ved Henrik Selstrup)

Men å være kvinne i våre dager med tilknytning til vidda krever utvilsomt sitt, det også. De aller fleste virksomhetene her inne representerer ikke akkurat det man ville beskrive som kremjobber, iallfall ikke når innsatsen skal måles i kroner og øre. Når et ektepar i dag jobber med å drive en fjellstue sammen, for eksempel, eller utøver reindrift sammen, er det ikke så rent sjelden at en av dem, ofte kona, ender opp med å være dobbeltarbeidende for å få endene til å møtes. Og selv i våre likestillings- og arbeidsfordelingstider har kvinner dessuten en tendens til å ende opp med en del ekstra ansvar for familien, noe som ikke akkurat gjør tidspresset mindre. Kort og godt, å være kvinne på vidda i dag er kanskje vel så stressende som for hundre år siden, selv om man ikke lenger utfører det samme tungarbeidet som i gamle dager.

Og de henger jo ikke akkurat på trær, jobbene i dagens Finnmark. Det lønner seg gjerne å ha en utdannelse i bunn. Både Helge og Brita oppmuntret og ansporet Joatka-døtrene sine til skolegang. Og døtrene endte opp med ganske mye av det slaget. Hele fem av de seks endte med å ta videregående, noe som er ganske oppsiktsvekkende for den tida, særlig når man attpåtil kom fra en plass utenfor allfarvei. Inger Marie utdannet seg til sykepleier, og Randi, Lisa og Lena (og Siv også, tror jeg) tok lærerutdanning i Alta.

Inger-Marie1

Inger Marie Romsdal i stua på Joatka, sommeren 2017

Som jeg nevnte i det forrige blogginnlegget, var den samiske tilhørigheten rotfestet hos døtrene til Helge og Brita. Dette førte til at de ønsket å ta samisk som skolefag også. Randi og Inger Marie grep anledningen til å velge samisk som sidemål (i stedet for nynorsk) på den videregående skolen i Karasjok, men for Lisa, som skulle ha begynt på videregående i Alta, krevdes det ekstra initiativ, siden skolen der ikke hadde tilbud om samiskundervisning. Hun valgte dermed i stedet å dra til Karasjok videregående skole for å få undervisning i samisk der. Året etter sørget skolemyndighetene i Alta for å skaffe både Lisa og Lena undervisningstilbud i samisk på Alta videregående, slik at de kunne gå på skolen i egen hjemkommune.

Dette med å ta samisk som fag stoppet ikke med dette. Man kunne vært fristet til å tro at det dreide seg om mer enn oppvekstmiljø – at det nærmest måtte være noen helt egne språk-kromosomer i familien! For fire av søstrene gikk videre med språkstudiene sine: Randi fortsatte med samisk på Lærerskolen og tok i tillegg samisk mellomfag på Universitetet i Tromsø, og Lisa, Lena og Siv har også alle tre tatt samisk som fag på høgskole/universitetsnivå.

Randi

Randi Romsdal Balto i stua på Joatka, sommeren 2017

I lys av dette er det ikke akkurat overraskende at jobbene de har skaffet seg i voksenlivet er nært forbundet med utdanningsvalgene de har tatt: Både Lisa og Lena underviser i samisk i skolen, og Randi og Siv er begge ansatt i Språkavdelingen på Sametinget; Randi i over tjue år.

Men tilbake til mitt opprinnelige tema – dette med tidsklemma og stresset som ikke akkurat er mindre i dag enn før for viddas kvinner. Lisa er både oppsitterhusmor på Joatka fjellstue og samtidig deltidslærer i samisk i Alta. Når tilværelsen er på det travleste, kan hun ende opp med å undervise i Alta på dagen, og så reise tilbake til Joatka på ettermiddagen, trekke røyegarn i Nedrevannet, og deretter lage mat og servere gjester på fjellstua om kvelden – og vaske opp og rydde etterpå. Det er lite ved en slik tilværelse som minner om en skarve åtte-timers arbeidsdag.

Lisa trekker garn

Lisa Romsdal Kristensen trekker garn i Nedrevannet ved Joatka, sommeren 2016

Og Lena og Siv, som begge er gift med reineiere, kombinerer henholdsvis skole- og Sameting-jobb med reindrift. Reindriften er i sin grunnkarakter en familiebedrift, et fellesprosjekt som innebærer at familiemedlemmene er nødt til å delta i arbeidet så langt de har mulighet til det. Og enkelte perioder på året er selvsagt ekstra travle, som under reinflyttinga og kalvemerkinga om våren, og når rein skal skilles fra flokken til slakting om høsten. For kvinner som Lena og Siv dreier det seg altså om noe langt mer enn multi-tasking, det er en form for multi-jobbing.

Lena1

Lena Romsdal Hætta i spisestua på Jotka, sommeren 2013

Et par ganger har jeg hørt et bekymringssukk fra Brita over at hennes døtre driver seg selv så hardt. Det er et sukk det finnes skjellig grunn til. Og likevel finner døtrene også tid til å støtte hverandre, spesielt Lisa og Lena som bor relativt nær hverandre (Lisa på fjellstua og Lena nede i bygda). De få gangene jeg har kommet til Joatka når man har hatt hendene fulle med ekstra mange middagsgjester, har Lena i flere tilfelle bistått Lisa med kjøkkentjeneste og servering.

Men de fleste gangene jeg har kommet til Joatkajávri fjellstue, har det vært roligere forhold, ofte med god tid til å snakke med hverandre. Dette skyldes at jeg stort sett er kommet til Joatka på sommeren, hvilket vil si utenfor sesongen, da man har bedre tid til å slå av en prat.

Lisa & Lena 2 på Joatka

Lisa og Lena i livlig samtale i stua på Joatka, sommeren 2016

På forsommeren i år (2017) var jeg paradoksalt nok ekstra heldig med tidspunktet for overnatting, selv om det slett ikke var med hensikt. Jeg ankom Joatka om kvelden den 3. juli for å traske, som så ofte før, på en ti-dagers tur rundt Iešjávri med sovepose og telt og hele sulamitten. Men neste morgen hadde alle himmelens sluser åpnet seg med et høljregn som ville gjort telt og utstyr søkkvåte på et øyeblikk. Jeg bestemte meg derfor for å bli på Joatka en ekstra natt. På mine gamle dager har jeg ikke noe spesielt ønske, hvis jeg kan unngå det, om å utsette meg for ubehaget som en kombinasjon av kuling, vannrett nedbør og tre-fire grader kan by på. Iallfall ikke når jeg i stedet kan sitte inne, tørr og god, og lytte til knitringen av glødende bjørkekubber. Og da de kraftige vindkastene og det sure regnværet fortsatte med uforminsket styrke også dagen etter, bestemte jeg meg for å bli over enda en natt på rommet mitt i den gamle gjestestua med sin deilige, myke køyesengmadrass. Det var her den ekstra flaksen min slo inn, som tødde meg opp enda mer enn varmen fra vedovnen.

I hovedhuset på Joatka var man nemlig i full gang med å stelle i stand til middag for et stort søskenbarntreff for Romsdal-slektas mange forgreninger, inkludert søstrene Lisa, Lena, Randi og Inger Marie. Det var fra de sistnevnte at to versjoner av samme invitasjon dukket opp på rommet mitt den kvelden – en telefonmelding fra Randi (som jeg ikke ante noe om på grunn av mangelfull mobildekning) med ordene, ”Hei Fredrik, har du lyst å spise fiskemiddag? – den er straks ferdig”, og litt senere en bestemt banking fra Inger Marie på hyttedøra med setningen, “Har du lyst på en røyemiddag?”

Når det gjelder utsikten til et måltid, er jeg sjelden tungbedd. Men det var ikke bare en vanlig fiskemiddag som ventet, oppdaget jeg. Det var også dessert med to forskjellige kaker + Jägermeister + masse vin og sang i selskap med nitten festglade søskenbarn. I den forsamlingen var ikke Joatka-søstrene alene om å ha snakketøyet i orden, og minnene om gamle dager, og ikke minst om ymse medlemmer av Romsdal-slekta, bølget fram og tilbake blant folkene i spisesalen den kvelden. Ofte skyllet også Lisas og Lenas sprudlende, smittende latter gjennom rommet; Inger Marie krydret samværet med saftige historier; og Randi trådte til med ettertenksomme kommentarer.

Det var en minneverdig kveld.

Selv om vinden var spaknet neste morgen, regnet det fremdeles. Jeg tok, nesten litt motvillig, farvel til søstrene og la i vei på turen min. Jeg gikk med vanter, pluss lue under hetta.

Tradisjonelt har det vært viktig i samisk tankegang å ha en stor slekt. Det representerte en form for trygghet, en egen form for velstand, ikke minst i reindrifta: Da hadde man alltid folk å ta inn hos.

Med sine barn og sine barns barn kan sannelig Brita – nå i sitt åtti-andre år – sies å ha et betydelig antall mennesker å ta inn hos. I skrivende stund (2017) har hun 21 barnebarn og 17 oldebarn.

Brita.hos seg selv

Brita Turi Romsdal hjemme i Tverrelvdalen, sommeren 2017

Sånn kan det gå når man sier seg villig til å sy Kautokeino-kofter til tre småskolejenter fra Joatka for godt over femti år siden.

Tekst og bilder: © 2017 Fredrik Chr. Brøgger