Inntrykk av mennesker og deres historier på Finnmarksvidda, innlegg 16.

Helge Romsdal gikk av med pensjon da han var sytti (i 1996), og etter det overtok hans kone Brita Turi Romsdal ansvaret for driften av Joatkajávri fjellstue fram til hun selv var blitt sekstisju, i 2003. Da gikk oppsittervervet videre til neste generasjon – til Steinar Kristensen og Lisa Romsdal Kristensen.

Fjellstua ligger lunt til ytterst i det nordvestre hjørnet av Iešjávri-vidda, ved foten av fjellryggene som strekker seg nordøstover mot Stabbursdalen. De velstelte bygningene er som nevnt alle rødmalte med hvite vindskier og hvite vinduskarmer og sprosser, og feller seg naturlig inn i terrenget mellom Storfjellet i nord og Sydkjøen i sør, midt på den åpne enga mellom Øvrevannet og Nedrevannet.

Det er nærmest som om mennesker var ment å slå seg til her.

2006.z.sept1.Joatka

Det er utrettet mye i de siste fjorten årenes drift av Joatkajávri fjellstue – én av de tre fjellstuene på vidda som fremdeles eies av Staten. Mye er blitt pusset opp og utbedret, her er installert nytt strøm-aggregat, og Staten har bevilget midler slik at gammelstua (som jeg vanligvis overnatter i) nå er blitt restaurert, og oppsitterboligen (hovedhuset) er utvidet med flere rom (påbygget synes til venstre på bildet under, i forlengelsen av huset):

Joatkajávri fjellstue påbygg

Driften av fjellstua krever atskillig innsats for å få den til å bære seg. Det er stor konkurranse om gjester i våre dager – i overfloden av moderne friluftslivstilbud. I tillegg til vanlige overnattingsgjester på vei inn eller ut av vidda, legges det derfor til rette for forskjellige type sammenkomster, for eksempel for turglade mennesker som ønsker seg et helgeopphold på terskelen av villmarka, og dessuten for grupper og skoleklasser som er opptatt av friluftsliv, hundekjøring og lignende.

I likhet med de andre fjellstuene her på vidda, er det vinteren som er den store gjestesesongen for Joatka. Det er spesielt perioden fra mars og fram til snøen begynner å råtne som danner det vesentligste næringsgrunnlaget for fjellstuedriften. Da fylles vidda og stua opp med skigåere og og snøscooterfolk, spesielt i helgene. Det er ikke akkurat vanskelig å forstå hvorfor. I sommer, da jeg kom tilbake fra Joatka til parkeringsplassen ved Tutteberget i, slo forklaringen mot meg. Jeg ble nemlig stående og stirre på bakparten av en diger henger jeg ikke hadde sett før, med reklamebilde av Joatkajávri fjellstue (det ser ut som en plakat, men er baksida av hengeren):

Joatka-reklame på tilhenger2

På den andre siden er det få mennesker som gjør bruk av fjellstua og vidda sommerstid – ikke minst i sommerferien. Da ligger vidda stort sett øde. Det er meg en gåte. Denne delen av Finnmarksvidda er jo et enestående område for villmarksøkende mennesker med sine nesten endeløse, lavtbølgende åsrygger og våtmarksområder, rike på fugleliv, og overstrødd med en myriade av fiskerike vann og elver og bekker. Riktignok er dette samtidig også høysesongen for mygg som utvilsomt kan sverme i store skyer rundt en stakkars viddevandrer på vindstille dager – men moderne myggmidler gir egentlig utmerket beskyttelse mot myggsvermen, og vanligvis så blåser det jo litt på barfjellet – selv en bris er jo nok til å slå myggen ned i kjerringriset. Jeg kan forresten ikke helt tro at jeg skriver dette og nærmest oppmuntrer folk til å vandre på vidda, det er utelukkende en omsorgsfull refleks med tanke på sommerens lave gjestebelegg på Joatka. For jeg selv har jo absolutt ingenting i mot å være alene på vidda om sommeren!

For å markere tilbakekomsten til Joatka på mine ti-dagers turer, har jeg i de seineste årene sørget for å bestille meg middag på forhånd. I løpet av viddevandringens siste to dager kjenner jeg forventningen om et ordentlig, sivilisert måltid bygge seg opp – den deilige tanken på å spise noe annet enn stekt eller kokt fisk med potetmos til middag, dag ut og dag inn. Og så, når jeg er tilbake på Joatka, er det derfor vanligvis ikke fisk jeg får, men en middag med kjøtt! og grønnsaker! og saus og poteter! – og dessert!

De fleste gjestene på Joatka er neppe like desperate som meg etter å innta et vanlig måltid, de sørger nok for å ta bedre vare på seg selv. Når jeg har stukket innom hovedhuset neste morgen for å si takk for meg, har Lisa av og til vært i gang på kjøkkenet i kjent stil for å ta seg av de gjestene som har helpensjon:

Lisa 4 på Joatka

Jeg har tidligere nevnt Lisas utpregede sosiale legning. Med oppveksten på fjellstua er den vel nærmest medfødt. Vant til å omgås mennesker så å si hele døgnet fra barnsben av, møter Lisa alle med blidt smil og hyggelig prat – uttrykk for det jeg vil kalle god, gammeldags imøtekommenhet. Ingen overdrevet velkomsthilsen, ikke noen påtatt hjertelig jovialitet, ikke noen påklistrete smilekurssmil – bare enkel, hverdagslig varme.

Kort og godt, den uhøytidelige gjestfriheten som jeg møtte i gamle dager hos Helge og Brita Turi Romsdal, er gått i arv til neste generasjon. Det er like hyggelig å komme til Joatka nå, som før i tida.

Det er også som om selve landskapet her inne synes å uttrykke noe av den samme imøtekommenheten, slik den frodige enga – med husene sine på – ligger innrammet av fjell og vann og elv. Det er en plass et man kjenner seg hjemme på:

Det gode sted.

joatkastuene kveldssol

Tekst og bilder: © 2017 Fredrik Chr. Brøgger