[Finnmarksvidda, 24. juni]

Her slutter – for denne gangen – mine innlegg om folket på Joatka. De ble utløst av et innfall: Mens jeg satt og skrev i naturbloggen min om møtet med Brita Turi Romsdal den første turkvelden, fikk jeg med ett lyst til å presentere noen flere glimt av menneskene som er forbundet med fjellstua, før så vel som nå. Som tenkt, så gjort. Man vet ikke alltid – dessverre, eller heldigvis – hva man begir seg ut på: Innfallet ballet på seg og ble til hele 19 blogginnlegg! (til sammen noe sånt som 80–90 sider med tekst og bilder.

Joatkajávri fjellstue bilder 8 – Versjon 2

Og samtidig har jeg jo kun vært en gjest som har stukket innom Joatka en dag eller to, sommerstid. Og innimellom har jeg pratet litt med folk, sånn i forbifarten. Innleggene mine har derfor utelukkende gitt noen små og ufullstendige glimt av menneskene her inne. Jeg har satt stor pris på å møte folk som Helge Romsdal og Brita Turi Romsdal og Lisa Romsdal Kristensen, men min kjennskap til dem er selvsagt begrenset og ufullstendig. Selv om disse i-forbifarten-møtene har strukket seg over tretti års tid. Men samtidig synes jeg at de glimtene jeg har fått – og da særlig gjennom mine samtaler med Brita i seinere år – sier ganske mye om det som har vært livet på en fjellstue på Finnmarksvidda i både eldre og nyere tid.

Det er Brita Turi Romsdal som har stått i sentrum for disse blogginnleggene om folket på Joatka. Det er henne jeg har pratet med om gamle dager. Hun har vært selve navet som disse fortellingene er sprunget ut fra.

For meg har samtalene med Brita vært en oppdagelsesreise som jeg er takknemlig for, og som jeg har lært mye av. Jeg håper vi også i de nærmeste årene får sjansen til å sitte i Romsdal eller på Joatka og småprate og dele minner om tidligere tider, når jeg er innom på vei til, eller tilbake fra, vidda.

Brita hjemme3

Brita Turi Romsdal i ivrig samtale hjemme i Tverrelvdalen (2017)

Men nå er det slutt med å skrive om mine medmennesker – iallfall på en ganske lang stund. Nå er det naturen på vidda som skal være mitt fokus. Dette betyr ikke at jeg trekker noe prinsipielt skille mellom natur og kultur, eller ser på vidda som atskilt fra resten av verden. Tvert i mot – noe naturbeskrivelsene mine snart vil vise. Fraværet av mennesker i de kommende innleggene skyldes ganske enkelt at jeg knapt møter noen representanter for arten homo sapiens når jeg trasker utenfor allfarvei på vidda sommerstid. Det eneste unntaket nå i slutten av juni må i så fall være reindriftsfolk som er lovlig seint ute med å flytte flokken fra innlandet til kysten.

Det jeg nå skal ta for meg, er vandringene mine fra Joatka til områdene vest og sør for Iešjávri. Det blir en fortelling om tre uker med trasking over fjell og mo og myr med telt og sovepose og fiskestang og digitalkamera. Fra toppen av fjellryggen i vest som heter Virdnečohkka ser utsikten utover vidda slik ut (med Iešjávri i det fjerne):

Guhkes, Bákte, Duolba, Guhkes, Ieš 1

Hovedmålet mitt er å skildre dette særegne viddelandskapet og samspillet som utgjør det levende livet her inne, både når det gjelder planter og dyr. Jeg har ikke hastverk når jeg vandrer av sted, jeg går sjelden over en mil om dagen, ofte mindre. I innleggene som følger skal jeg først beskrive ferden min sørover på vestsida av Iešjávri, og deretter turen østover via Rágesjávri inntil jeg til slutt når fram til fjellstua ved Vuolit Mollešjohka / Nedre Mollisjok. Jeg kommer kanskje til å bruke noe sånt som (hvem vet?) femti innlegg på å skildre naturinntrykkene mine i løpet av disse tre ukene, noe som iallfall tar meg (hvem vet?) minst et helt år på å skrive?

Mitt neste ordentlige møte med mennesker blir altså først når jeg kommer fram til Per Edvard Johnsen og Randi Varsi Johnsen, vertskapet på Nedre Mollisjok fjellstue. Det er trivelige folk som jeg har tatt inn hos flere ganger i de seinere årene, og har stor glede av å være sammen med.

Nedre Mollisjok 2017 5

Hovedhuset på Nedre Mollisjok, sett nedenfra elvebredden til Mollešjohka

Min tvil om å fortsette bloggingen

Men jeg må bekjenne at jeg er begynt å tvile på dette med bloggingen min. Ikke for det, at jeg har tenkt å gi meg med skildringen av vandringene mine på Iešjávri-vidda, nei, det kommer jeg uansett til å fortsette med. Men å redigere og legge innleggene ut på bloggen min, det tar litt ekstra tid, og bloggen er jo av interesse for langt færre mennesker enn jeg hadde håpet. Kanskje ville det være en bedre idé om jeg bare laget en liten e-post-liste med adressene til spesielt interesserte, som jeg kunne sende mine tre-til-fire siders ”innlegg” til, etter hvert som jeg skriver disse? (Det ville vært fint, tross alt, å ha noen lesere som kanskje en gang i blant kunne gi litt respons på det jeg skriver.)

Advarsel: mine naturbeskrivelser kan bli litt sære og nerdete

Når det gjelder de av dere som har hektet dere på bloggen min i den seineste tida, kanskje primært på grunn av skissene jeg har gitt av menneskene på Joatkajávri fjellstue, så føler jeg det kan være nødvendig med en advarsel: Beskrivelsen av fotturen over vidda som nå følger, kan til tider virke litt sær. Det gjelder spesielt mine svært detaljerte beskrivelser av viddas plante- og dyrearter, som noen sikkert kan oppleve som for mye av det gode. Det kan nok føles slik selv for folk som i utgangspunktet er interessert i natur og friluftsliv.

Jeg kan også sikkert virke litt slitsom i min stadig tilbakevendende samfunnsrefsing, men jeg kan ikke hjelpe for det. Jeg blir sintere og sintere, år for år. Det gjelder vår atferd både overfor våre medmennesker og overfor annet liv på denne planeten – en atferd forbundet med både et økonomisk system og en livsanskuelse som speiler en fundamental selvopptatthet og hensynsløshet.

Jeg skjønner mindre og mindre hvordan det er mulig å rettferdiggjøre en rent profitt-basert økonomisk utbytting av folk og natur (det være seg i et demokrati, en ett-partistat eller et despoti) som skaper enorme ulikheter mellom fattige og rike på kloden vår og som plyndrer jorda for livsgrunnlaget for framtidige generasjoner. Vårt årlige ressursforbruk på denne kloden tilsvarer nå 1,6 planeter. Norge er til de grader medvirkende i dette. Som biologen Dag O. Hessen uttrykker det, “Skulle alle levd som nordmenn, vet jeg ikke hvor mange planeter vi hadde trengt, men det ville vært vesentlig flere.” Etter oss kommer syndfloden.

Denne krasse menneske- og miljøpolitikken inngår i uskjønn forening med en livsanskuelse som jeg ganske sikkert kommer til å kritisere igjen og igjen – nærmest til kjedsomhet, kanskje – mens jeg vandrer på vidda. Det gjelder vår forestilling om å være enestående blant artene på jorda og hevet over alt annet liv fordi vi har stor hjerne, tommeltotter og går på to bein. Vår forherligelse av menneskets rasjonalitet (svært tvilsom når man tar vår systematiske ødeleggelse av jorda i betraktning) er utgangspunktet for en ren dualisme-tenkning som gjennomsyrer våre holdninger til naturen. Vi betrakter andre former for liv som essensielt forskjellige fra oss og dermed som mindreverdige, som passive objekter for våre handlinger og ikke som subjekter (mange av dem bevisste og sansende) som aktivt interagerer med verden rundt seg, inkludert oss.

Denne kløften mellom oss og “de andre” representerer en ren illusjon, selvsagt, men det er denne måten å tenke på som har gjort det mulig for oss å forvolde en masseutryddelse av liv på jorda i løpet av vår egen levetid. Det er jo bare dyr, ikke sant? eller bare skog, eller bare planter? Utryddelsen av dyrearter i det 20. århundre er skjedd opptil 100 ganger raskere enn det ville vært uten menneskets innvirkning. Og innen 2020 vil antallet dyr på kloden vår være redusert med to tredjedeler bare siden 1970. Tar vi fuglelivet på i Iešjávri-vidda som eksempel, finner vi også her en tydelig nedgang.

Dette er noe som folk flest er uvitende om. Vi nordmenn er et folkeferd som har en utrolig evne til å stikke hodet i sanden – nei, natur, det har vi da mer enn nok av! Fjell i dette landet – jo da. Men levende liv?

2011.juni28.lappspurv.vest.Gukkesluoppal

Antallet lappsurv, f.eks., er i ferd med å bli redusert på vidda

Vi er plent nødt til å endre vår livsanskuelse, spesielt når det gjelder våre oppfatninger av dyr og planter. Nyere vitenskapelig forskning (også på mikrobiologisk nivå) viser dessuten at ikke noe dyr eller plante eksisterer alene, men lever i samspill og symbiose med andre livsformer. Jeg kan nok av og til bli en smule monoman – nærmest fanatisk – i min insistering på dette, og kan virke veldig nerdete med mine svært så detaljerte beskrivelser av enkelte planter og dyr på min vandring over vidda.

2004.y.aug7.2.Fredrik.nord.Njoaska

Den nerdete forfatteren har nettopp ligget og gransket noen unnselige pletter av lav på bakken

Men jeg håper jo at flere av dere likevel ønsker å henge på videre, enten jeg nå blir å velge å fortsette med bloggingen min eller i stedet bestemmer meg for å føre spesielt interesserte av dere opp på en e-post-liste.

Det kan jo hende dere – hvem vet? – blir positivt overrasket over det jeg kommer til å snakke om. Mennesker er selvsagt spennende dyr, men det er sannelig tilfelle også for de andre utrolige skapningene som vi lever sammen med på denne planeten.

Vår atferd ville etter min mening bli mye mindre skadelig for vår omverden hvis vi innså at VI er mer dyr, og DYR mer menneske, enn vi har hatt for vane å tro. Og at også planter er nært beslektet med oss, og vi nært beslektet med planter. Det gjelder for eksempel også disse kongsspirene ved Adjelluobbalat-elva (mer om denne planten seinere i bloggen):

kongsspir Adjelluobbalatjohka

Bare kikk deg rundt! Det eksisterer – gudskjelov fremdeles – et mangfold av levende liv rundt oss og i oss. Vi er alle sammen – dyr, planter, mennesker – sammenfiltret med og i hverandre, gjennom et nettverk av avhengighetsrelasjoner langt utover det vi hittil har hatt anelse om.

Dette er et mangfold som også umiddelbart filtrer seg inn i en turgåers liv når han eller hun trasker av gårde – selv på en så tilsynelatende karrig vidde som Iešjávri-vidda i det indre av Finnmark.

 

Tekst og bilder: © 2017 Fredrik Chr. Brøgger