[Finnmarksvidda 24. juni]

 Med dette siste blogginnlegget mitt er jeg nå vendt tilbake til selve turbeskrivelsen min. Hittil har jeg kun beskrevet den første dagen av viddevandringen min, før jeg ble “avbrutt” fordi jeg hadde lyst til å fortelle om folket på Joatka.

Etter et par timers vandring var jeg altså kommet til Joatkajávri fjellstue. Jeg hadde sittet og snakket med Brita Turi Romsdal en snau times tid, og så installerte meg i den gamle gjestestua, den opprinnelige overnattingshytta. Og ikke bare inntok jeg et helt rom med seks køyeplasser alene, denne natten kom jeg tydeligvis til å få hele yndlingshytta mi for meg selv. For en luksus!

 Joatka.fjellstua mi

Det var litt dumt, egentlig, at jeg ikke hadde benyttet sjansen til å prate litt mer med Brita denne kvelden. Men akkurat da var jeg veldig opptatt av viddevandringen som ventet. Jeg klødde i fingrene etter å få spist middag og gjøre den siste detaljplanleggingen før morgendagens etappe.

Situasjonen er alltid en helt annen på slutten av Iešjávri-vandringene mine. Etter å ha trasket omkring en uke eller to i ødemarka med telt og fiskestang, er det deilig å se mennesker igjen, selv for en einstøing som meg. Over såpass lang tid har jeg dessuten en tendens til å pådra meg en aldri så liten munndiaré – til glede eller kanskje til plage for vertskapet på Joatka. Ikke noe er så stimulerende for menneskekjærligheten som ikke å se folk på mange dager!

Denne gangen nøyde jeg meg med å spise wienerpølser kokt på gassblusset i gammelhytta. Jeg unte meg fire stykker av de åtte i pakken, pluss lomper og sennep. Til dessert spiste jeg et eple som var medbrakt som grøntfór. Måltidet var absolutt på grensen til overflod – i forhold til de nøysomme middagene som ventet meg på vidda.

Til slutt tok jeg en tur ned til bekken for å pusse tennene. Det var tydeligvis en god del smågnagere i fjellet i år: To tjukke lemen skrek da de så meg, og pilte i hver sin retning. Det lovet godt for det øvrige dyrelivet på vidda.

Joatka-bekken

Det var blitt skyet, men juninattelyset var like blankt som bekken. Da jeg kom helt ned til bredden, pilte en liten stim med bittesmå ørekyt bortover grunna. Samtidig skjøt en litt større, mørk skygge ut fra elvebredden og laget en plogfure i den grunne strømmen. Det var en liten røye.

I gamle dager fantes det ikke fisk i Joatka-vannene. Den som først (på Statens oppfordring) satte ut røye i Joatkajávrrit og sannsynligvis også i en del småvann nær fjellstua, var Oskar Kristian Eriksen, oppsitteren på Joatka fra 1914 til 1953. Røya fraktet han med seg levende fra Stabburdalsvassdraget. Joatkajávrrit ble etter hvert ypperlige røyevann. Helge Romsdal hevdet alltid overfor meg – med stolt eiermine – at kvaliteten på Joatka-røya var overlegen røya i Iešjávri.

Randi med garnfangsten – Versjon 2

Randi Romsdal Balto ved det nedre Joatka-vannet med et knippe garnfisket røye 

Vegetasjonen var kommet mye lenger her nede på Joatka enn oppe på selve vidda. Plassen ligger som sagt godt i ly for nordavinden. Den fuktig-grønne enga bak gammelstua stod fullpakket med vår-yre ballblom som trengte seg fram. Jeg hadde ikke kamera med meg da jeg ruslet ned til bekken for å pusse tennene, men neste morgen fikk jeg knipset alt dette frodige, gulspettete grønnsværet.

Både norsk og samisk har flere navn som spiller på ballblomstens runde form, f.eks. “knappsoleie” og “boallorássi” (“knappeurt”). På samisk kalles den også mihcamárássi, dvs. sankthansurt, jonsokblomst. Det passet jo flott, for denne første turdagen min var faktisk 24. juni. Det engelske navnet “globe flowers” er også treffende for ballblommene: De var dukket opp på enga som en vrimmel av små kloder av gull, midt i et grønt univers.

gammelstua & ballblom

Jeg tror jeg skal bruke mitt neste blogginnlegg til å skrive litt om denne fascinerende planten. Den er jo fylkesblomsten for Troms (som multa er det for Finnmark), men den er sannelig ikke mindre utbredt på Finnmarkens vidder!

Jeg gikk tidlig til sengs i gammelstua. Å sove i en køyeseng i en lun og tørr hytte – selv om det bare var på en skumgummimadrass med trekk på – var rene velstanden sammenlignet med å ligge i telt. Jeg la meg i den myke køyesenga med samme velbehag som når en troende nyter det siste måltidet før fasten.

Det kriblet i meg ved tanken på alle de nye turopplevelsene som lå og ventet på meg neste dag. Da jeg hadde trukket opp glidelåsen på soveposen og lå med lukkede øyne, så jeg for meg den røde greplyngen og de hvite fjellpryd-blomstene på fjellrabbene ovenfor Joatka – disse vårplantene som jeg allerede hadde frydet meg over og stukket nesen oppi, på veien til fjellstua.

fjelllpryd-tue

Nektarbrummende humler kravlet rundt i drømmene mine. 

Tekst og bilder: © 2017 Fredrik Chr. Brøgger

 

Kilde: Om Oskar Kristian Eriksens utsetting av røye i Joatka-vannene, se Sofie Stibergs bok Joatkajávri fjellstues historie (2016), s. 84.