Jeg er nylig kommet tilbake til Tromsø fra et to måneders opphold i Provence, hvor jeg befant meg fra 20. november til 20. januar. Jeg lurte meg unna hele mørketida og reiste til et middelhavsområde som blant annet er kjent for sitt vakre lys. Og det skal innrømmes, lyset i Provence er noe helt for seg selv, også midt på vinteren når kveldssola vigsler de eviggrønne skogkledte åsene og slettene med sine sypresser og nakne vinmarker.

Versjon 2

Provence 30. november 2017

vinranker, julaften

Vinranker 24. desember 2017 (julaften)

Men det var likevel kjærkomment å komme tilbake til Tromsø, da jeg denne helgen kom ut av flyplassbygningen på Langnes og kjente kulda bite meg i kinnet. Denne bistre, arktiske lufta var som en vekker, en memento mori som blåste liv i meg igjen. Jeg opplevde det samme da jeg gikk ut av døra til leiligheten min i går formiddag og trasket på beina i skitraseene på øya. Det var noe herlig uforsonlig ved det gråblasse, nordnorske formiddagslyset, og den bitende kulda, og den hardfrosne betong-snøen. Her drev sannelig ikke naturen dullet med meg, slik den hadde gjort i Provence. Her gjaldt helt andre regler. Frosten nappet i lungene mine i oppoverbakkene, røyken stod av den varme pusten min, og det gråhvite skjegget mitt ble langsomt dekket av rim.

Alt er så mye mer dramatisk her nord. Ved halv tolv-tida i går hadde lufta og himmelen i sør begynt å miste den bleike og blasse lêten sin. Da jeg var kommet meg opp i skitraseen i Grønnåsen litt over tolv, var sola glidd fram fra fjellryggen i sør og satte himmelen i brann. Selve brannen varte ikke lenge, for sola er jo nettopp tilbake, den går både opp og ned i sør. (Hvorfor ble vi fortalt at sola går opp i øst og ned i vest?) Jeg glemte iskulda, jeg stod bare i skitraseen og stirret som fjetret på den intense lysskiven som svant bort i løpet av et kort kvarter, mens selve horisonten ble liggende å gløde en god stund.

IMG_2872

Det kjentes plutselig som om jeg ikke hadde vært borte fra Tromsø i det hele tatt. Den tilbakevendte sola gav meg den samme intense gleden som den alltid har gitt meg – i mine mange-og-førti Tromsø-år. For meg er det som om selve skapelsesberetningen gjentas hver eneste januar, når jorda ligger øde og tom, og det er mørke over det store dyp, og Gud sier: “Det bli lys!” I to måneder rusler vi som bor her, rundt uten å oppleve at sola skinner rett på oss. Etter hvert føler vi oss oss som bleike gjenferd som vandrer rundt i en slags bortgjemt skyggeverden. Lengselen etter noe annet enn et gjenskinn av sola blir bare sterkere og sterkere etter hvert som vi har lagt jul og nyttår bak oss, og gløden på himmelen blir sterkere.

Og så skjer det samme som med langvarige lengsler, iallfall hos meg: Tvilen slår inn. Nesten hver eneste januar begynner jeg å frykte at det er for godt til å være sant, dette med sola. Jo nærmere jeg kommer tredje uka i januar, jo mer usikker pleier jeg å bli: Nei, tenker jeg mismodig, i år greier nok ikke den glødende skiva å løfte seg opp over horisonten igjen. Ikke denne gangen, nei – det er for mye forlangt. Jeg ser sola for meg som en stakkars olding i gymsalen som med dirrende muskler og blodsmak i munnen prøver å få haken over bommen, millimeter for millimeter – for til slutt å måtte slippe.

Men så, den første klarværsdagen etter den 21. januar, kommer kilden til alt liv til syne i Tromsø likevel. Den er jo egentlig slett ingen olding, sola – den er bare 2 ½ milliarder år gammel, en stjerne i sin beste alder, midtveis i sin livssyklus. Tenk om vi kunne være med på å skape et liv på denne jorda som kunne være dette sol-underet verdig, i stedet for å ødelegge planeten vi lever på?

januarsol.Tromsø

I år har vi hatt gleden av klarvær ved solas ankomst, det er på ingen måte noen selvfølge. Den har ligget og flimret, solskiva, på horisonten i sør, i alle disse tre første dagene. Jeg kan ikke hjelpe for lettelsen min: Sannelig greide den det i år også! Ingenting er som å kjenne den blendende gloen svi mot øynene. Selv om man blir tvunget til å lukke øynene i neste øyeblikk, blir et lysende punkt liggende på netthinnen i flere sekunder, som om gløden kom utenfra og innenfra på én og samme tid. Og selv om sola bare lyser noen minutter midt på dagen de første døgnene, blir man varm i sjela.

Jeg vandret oppildnet tilbake nedover skiløypa på nordsida av Grønnåsen blant skvatrende flokker av rognebær-knaskende sidensvanser. Enkelte plasser ser det nærmest ut som om rognetrærne har sprutet blod rundt seg.

IMG_2888

Jeg er forresten tilbake i Nord-Norge mer enn én forstand. Jeg er også tilbake med bloggen min. Det ble ikke tid og plass til å blogge i de to månedene i Provence. Men nå ser jeg fram til å fortsette å fortelle om juni-vandringen min på Finnmarksvidda. I bloggen min var jeg kommet til morgenen den 25. juni, da jeg skulle legge Joatkajávri fjellstue bak meg og vandre sørover langsetter vidda vest for Iešjávri.

Kanskje kan du hygge deg med å lese litt om våren i Finnmark mens januar- og februarvinteren fremdeles rår grunnen rundt huset eller leiligheten din? Å bli minnet om en tid når sola snurrer rundt på himmelen tjue-fire timer i døgnet, myggsvermer svirrer over lyngen, fugler flagrer rundt i annethvert kratt, og blomsterplanter sprenger seg uavlatelig opp av jorda?

Det neste blogginnlegget handler om de sistnevnte. Om ballblommer.

 

Tekst og bilder: © 2018 Fredrik Chr. Brøgger