Finnmarksvidda, 25. juni

Da jeg skulle til å løfte sekken opp på ryggen utenfor gammelstua på Joatkajávri fjellstue, avbrøt de meg.

Ballblommene på det næringsrike tunet, mener jeg. Den tunge sekken min ble hengende halvt på skeive over skulderen. Jeg var i ferd med å vende øynene og beina bort fra fjellstua, til turen som ventet, og så ble de trukket tilbake igjen. Blikket mitt ble fanget av det lange båndet med smørgule klatter som strakte seg oppover det slake, fuktige draget mot vedskjulet på Joatka. De trinnrunde blomsterhodene vaiet svakt på de lange stilkene sine i den lette morgenbrisen.

Å late som jeg ikke hadde sett dem, var utenkelig. Ned med sekken, opp med kameraet. Det kjentes nesten om de tvang meg.

2009.x.juli12.10.joatka.gjennom.ballblom – Versjon 2

Nå ja, ballblommen bød seg nok mest fram for fluene, går jeg ut fra. Men å være så vakker, iøynefallende og gulsprakende medfører samtidig en viss risiko. Kanskje nettopp derfor har ballblommen i løpet av sin utvikling – i likhet med andre blomster i soleiefamilien – sørget for å framstille det giftige stoffet anemonol, som svir i kjeften og magen på beitedyr som eventuelt lar seg friste av synet. Skjønnhet og advarsel i skjønn forening: Fluer, stig på og ta for dere av godsakene; reinsdyr og elg og kyr, hold dere på matta!

Planter, som alt annet levende liv, sanser verden rundt seg. Ballblommene som jeg stod og kikket bort på, responderer på lys og temperatur og fuktighet, og sannsynligvis også på lukt og lyd og berøring. Selv om disse sanselige reaksjonene ikke springer ut av det vi mennesker setter så høyt, nemlig en hjernebevissthet, så er disse ballblommene fornemmende, handlende vesener. De er aktører, de også, i samme verden som deg og meg. De er ikke bare; de gjør ting.

Hver eneste plante har sine måter å handle på. Ballblommen bruker selvsagt sin fargesprakende gulfarge for å trekke til seg friere, men den har også andre lokkemidler på lager. Støvbærerne og begerbladene avgir nemlig forskjellige kjemiske duftforbindelser for å appellere til luktesansen hos utvalgte bestøvere.

Samtidig er ballblommen ganske prippen når det gjelder egen seksualitet. Jeg har nevnt det før: Dens nære slektning bekkeblommen bretter ut sine herligheter og gjør sine støvknapper og arr tilgjengelig for alt og alle, men blomsterhodet til ballblommen er nesten hermetisk lukket i den tidlige bestøvningsperioden. De gule begerbladene på ballblommen ligger lagvis over hverandre som bladene på et kålhode og hindrer større fluer i å komme inn. Men hva slags forplantningsstrategi er nå det?

ballblomhoder

Jo da, en slags monogami-praksis, egentlig. Ballblommen er nemlig tro mot noen ganske små fluearter i slekten Chiastocheta som så vidt greier å smyge seg inn mellom de gule begerbladene. Inni blomsten har de små hann- og hunnfluene god anledning til å rote uforstyrret rundt i blomsten og befrukte den med pollen. Men disse bestøverne har samtidig frøspisende avkom: Hunnflua legger egg på ballblommens honningblad, og fluelarvene som klekkes, knasker i seg noen av ballblommens frø som betaling for befruktningen. For i det hele tatt å kunne produsere etterkommere, ofrer altså ballblommen noen av dem.

Ballblommen og flua driver en slags felles naturalhusholdning, et bytte av tjenester, det som med et fint ord kalles mutualisme. Lønnsomheten for begge parter synes å bygge på en hårfin men likevel relativt stødig balanse som medfører at larvenes frøspising ikke tar overhånd. Ballblommen har ingen mekanismer for å hindre selve eggleggingen, men den fluearten som besøker ballblommen i den tidlige blomstringsperioden, legger likevel bare ett egg i hver blomst og besøker i stedet flere blomster. Å legge mange egg i hver blomst ville virke mot sin hensikt og lett føre til innbyrdes kamp larvene i mellom for å overleve.

Saken er likevel ikke alltid fullt så enkel. På et seinere trinn i blomstringen, når ballblomblomsten har åpnet seg mer og ikke lenger blir særlig effektivt bestøvet, kan den bli utbyttet av andre Chiastocheta-fluearter som legger flere egg i blomsten – av og til ganske mange. Disse fluene er parasitter, ikke mutualister. Men da kan ballblommen skifte strategi. Mye tyder på at ballblommen kan oppdage en slik parasittisk utbytting – at den kan fysisk sanse det økende nærværet av larver på honningbladene – og slå tilbake ved å produsere en spesiell kjemisk forbindelse i honningbladenes vegger som kan hemme larvenes vekst, en produksjon som også øker med økende antall larver.

Både vakker og smart, ballblommen!

Seinere i blomstringen, når ballblommen er blitt bestøvet og har åpnet seg mer, synes den – iallfall for meg – å fungere kilde til søtsaker for større insekter, som fluen på dette bildet. Og billen på det andre bildet under er kanskje ute i samme ærend, hva vet jeg?

2013.x.juli6.49.ballblom – Versjon 2

2008.x.juli30.4.bille.på.ballblom

Å si at ballblommene har ”tenkt” ut de forskjellige forførelses- og forplantningsstrategiene sine, er kanskje å strekke begrepet ”tenke” litt for langt. Eller er det egentlig det? Kanskje burde vi i stedet utvide tanken om hva det vil si å tenke?

Ballblommene og Chiastocheta-fluene har gjennom tusener av år samhandlet med hverandre. De har tenkt med og mot hverandre. Det er det vi levende organismer gjør, alle sammen, på utallige forskjellige måter. Organismer lever ikke i kraft av seg selv, men i interaksjon med andre. I så måte er det ikke særlig forskjell på ballblommen og oss. Vi mennesker har for eksempel utviklet et utstrakt samarbeid med enorme mengder av forskjellige bakterier i tarmene våre, til felles nytte. Uten disse bakteriene ville vi ikke kunne leve, dvs. ta til oss næring.

Vi har altfor lenge sett på naturen som en passiv og mekanisk ressurs som vi “rasjonelle” mennesker ustraffet har kunnet styre og utnytte. Men denne tingliggjøringen og objektiviseringen av levende liv har slått tilbake på oss selv og gjør at vi driver og ødelegger vårt eget livsgrunnlag. Naturen lar seg rett og slett ikke dominere. Vi må begynne å tenke annerledes. En slik nytenkning må begynne med erkjennelsen av at både små og store organismer er handlende medskapninger. Og vi bør fare varsomt fram, siden vi hittil bare forstår en brøkdel av det komplekse samspillet mellom dem.

Slik som tilfellet er med ballblommen og dens handlinger. For å si det med Skjæråsen: “Mållaust liv har og e mening / du lyt sjå og tenkje på.” Ikke er det særlig målløst, heller.

 

Tekst og bilder: © 2018 Fredrik Chr. Brøgger