Disse tre neste blogginnleggene mine dreier seg om hvor innmari vrient jeg synes det er å skrive om naturen. I mitt forrige innlegg skrev jeg om ballblommen som en sansende, handlende skapning. Hvert eneste avsnitt i dette innlegget kjentes som et slit å skrive. Jeg hadde lyst til å gjøre to ting samtidig som virket nesten umulig å kombinere: Gi en levende, spennende skildring av ballblommen – og samtidig holde meg til vitenskapelige fakta. Hvordan skulle jeg greie å relatere denne organismen til min menneskelige erfaringsverden uten samtidig å gjøre den til noe den ikke er?

For meg kjentes dette som å ha våget meg ut, skritt for skritt, på veldig tynn is.

Vi vet ikke så mye om hva ballblommer føler eller hva, tja, heiloer tenker. Ballblommene og heiloene tilhører de andre der ute, de som kommuniserer uten ord. Men språk – dette kulturelle mediet vi mennesker kommuniserer med – er nødvendigvis mitt viktigste uttrykksmiddel når jeg sitter og blogger. Hva slags formuleringer kan jeg da ta i bruk for å uttrykke min følelse av å være beslektet med disse medskapningene mine – med f.eks. ballblommen og heiloen – og på samme tid respektere deres annerledeshet?

2008.x.juli28.22.Mollisjohkastryk.ballblom – Versjon 2

Problemet med vitenskapens holdning til de levende skapningene rundt oss har ofte vært at den har funnet det så greit å u-menneskeliggjøre dem – å tingliggjøre dem, dvs. gjøre dem til objekter uten følelser og vilje til handling (utover instinktive reaksjoner). Problemet med naturlitteraturen (nature writing) har vært at den har funnet det så greit å menneskeliggjøre naturen – å besjele den, dvs. tillegge dyr og annet levende liv menneskelige trekk og egenskaper. I begge tilfelle kan vi ende opp med å krenke egenverdet og identiteten til våre medskapninger.

Vår vitenskapelige, “rasjonelle” tingliggjøring av andre organismer har – inntil nylig, iallfall – gjort at vi med god samvittighet har kunnet utbytte og utarme dyre- og planteliv på jorda. I lys av dette må det da tross alt være mye bedre om vi prøver å skildre naturfenomener og organismer (som f.eks. ballblommer og heiloer) ut fra vårt eget menneskelige vesen?

Svaret er nok dessverre et tja, det spørs. Språket vårt er et tveegget sverd. Det kan bidra til å bringe oss nærmere verden vi lever i, men det kan også bidra til å fordreie den. Mht. det sistnevnte, så kan faktisk menneskelige ordvalg og beskrivelser være mer vill-ledende enn opplysende.

2013.x.juli3.60.heilo.Brennvannete – Versjon 2

Hva om vi besjeler heiloen og kaller dens sang vemodig? Det kan vel ikke være særlig villedende; den lyder da akkurat sånn? [Svar kommer i del 3!]

For meg går det et viktig, om enn svært flytende, skille mellom på den ene siden å menneskeliggjøre naturen, dvs. gi den gi den menneskelignende trekk, og på den andre siden å kulturliggjøre den, dvs. ideologisere den og ta den til inntekt for våre egne sosio-kulturelle forestillinger. Dette sistnevnte bærer ofte galt av sted.

I dette første blogginnlegget ønsker jeg å se på de positive sidene ved vår språklige menneskeliggjøring av naturen. Såkalt besjeling av naturens prosesser og skapninger kan gjøre dem mer spennende og emosjonelt engasjerende, f.eks. gjennom billedlige uttrykk som “skogene synger”, “vinden visker”, “dalen slumrer”, “bekken gråter”, “kråkene krangler”, “sommerfuglene danser”, og så videre.

Naturskribenter og våre diktere gjør selvsagt også bruk av mer ukonvensjonelle bilder for å fange leserens interesse, som f.eks. når Ragnar Frislid i boka Mellom bakkar og berg skriver om tjelden at den har “en fotballdommers fløyte i strupen”; eller når fortelleren i Harald Sverdrups “Sang til solen” henvender seg til myggen med ordene “jeg hilser deg, søster mygg som spiller fiolin i mitt øre”; eller hvis jeg selv bruker, tja, denne setningen som undertittel til følgende kveldsbilde fra Stohpoluoppal (ved Iešjávri) på Finnmarksvidda:

Kveldsola satte bjørka i brann og bløtte fjeset sitt i bukta

Men ingen naturskribent har vel, så vidt jeg vet, kommet opp med en like vakker og assosiasjonsskapende besjeling av skumringen som lyrikeren Olav Nygard åpner med i diktet “No reiser kvelden seg”: “No reiser kvelden seg i vesterbrun / han trør paa lette føter gjennom tun / og skuggeveven fjell imillom hengjer”.

Uansett: Enten de er enkle eller sammensatte, så har språklige bilder potensiale til å riste oss ut av klisjéaktige naturbetraktninger, få oss til å se velkjente fenomener med nye øyne, og samtidig intensivere vår opplevelse av naturen rundt oss.

Andre typer besjeling kan være langt mindre faktisk orientert, spesielt hvis forfatteren projiserer sin egen sinnsstemning på naturen. Dette gjøres oftere av våre lyrikere enn av våre naturskribenter, som f.eks. når Einar Skjæraasen i diktet “August” beskriver denne måneden som “det mykeste myke jeg kjenner, / denne skjelvende streng mellom sommer og høst / … myk som sorg og som kjærlighet”; eller når Rolf Jacobsen i diktet “Midtsommernattens lys” forbinder midtsommernatten med “galskap” og “is i hjertet” og refererer til “måltrostens vanviddsfløyte” og et lys som “skingrer bak skogene og over sjøenes is”.

Samtidig leser vi vel neppe disse skildringene som forsøk på å beskrive augustmånedens faktiske trekk eller måltrostens særegne vesen eller sommernattlysets fysiske egenskaper. I stedet er vi klar over at det er dikterens sjelelige tilstand som farger naturskildringen, omtrent som når både mennesket og selve landskapet skriker i Munchs maleri “Skrik”. De fleste av oss kan nok også til tider overføre våre egne, menneskelige sinnsstemninger på naturen og finner det fengslende når forfattere og kunstnere gjør det samme. Samtidig gjenkjenner vi dette som subjektive landskapsvisjoner, og leser det ikke som beskrivelser av et reinspikka, konkret terreng.

Språket om våre naturlige omgivelser fører etter min mening først virkelig galt av sted når det ideologiserer naturen – når vi projiserer våre kulturelle forestillinger på den. Dette er emnet for mitt neste blogginnlegg.

Tekst og bilder: © 2018 Fredrik Chr. Brøgger