Som jeg skrev på slutten av mitt forrige blogginnlegg, vårt språk om naturen fører galt av sted når vi projiserer våre kulturelle oppfatninger på den.

Et tilsynelatende bagatellmessig eksempel på en slik kulturliggjøring er når Helge Ingstad i sitt forord til Den norske bokklubb-utgaven fra 1977 av Pelsjegerliv beskriver de tilsynelatende urørte skogene opp mot tundraen i Canada som “en villmark som jeg ville ha den – så å si jomfruelig”. Uttrykket jomfruelig natur dukker opp som klisjé i villmarkslitteratur også i våre dager (på tross at det i dag ikke finnes noen plett igjen på jorda som er uberørt av mennesket). Men “jomfruelig” er jo bare en uttrykksmåte, det kan da ikke være så farlig?

Jo, jeg synes det. Ord gir ofte uttrykk for holdninger, og holdninger har konsekvenser. Kombinasjonen av begrepet jomfru og villmark maner fram et maskulint erobringsscenario om en uberørt skog eller vidde som den barske helten kan trenge inn i og besitte. Vi trenger andre scenarier med andre holdninger.

En kulturliggjøring av levende organismer som er spesielt skadelig for ivaretakelsen av vårt naturmiljø, er vår tendens til å favorisere dyr som vi finner tiltalende eller beundringsverdige. Søte seler med sin pels og uttrykksfulle øyne må beskyttes på tross av det faktum at økende selbestander er begynt å true enkelte fiskepopulasjoner, men fisk er jo på den annen side bare kaldblodige skapninger med slimete skinn og uttrykksløse øyne, så hvorfor skulle vi beskytte dem? (NB: hvis de ikke har stor økonomisk verdi for oss da, for i så fall stiller saken seg annerledes.) En hare med sitt spedbarnskrik og sine sjelfulle øyne kan ha vår medfølelse, men hvem føler vel sympati med en skjellete harr?

harr 4

Å gradere naturens skapninger på en hierarkisk skala er en tradisjon i vestlig kultur som går helt tilbake til Aristoteles og som ble videreført i kristen tenkning i middelalderen og Renessansen. På en slik “naturens trinnstige” eller “værenskjede” – den såkalte scala naturae – stod Gud øverst, og deretter kom englene, og så mennesket, og så pattedyr (med løve eller elefant øverst), og så fugler (med ørn øverst og småfugler mye lengre ned), og så – i rekkefølge under hverandre – fisker, reptiler, insekter og til slutt ormer, og aller nederst planter.

Projisering av kulturelle oppfatninger på naturen fører gjerne galt av sted, f.eks. når vi har forbundet slanger med idéen om falskhet og ondskap; eller når vi har tatt ørnen til inntekt for uhemmet utøvelse av makt (fremdeles brukt som nasjonalt symbol av en rekke land, og også anvendt av de gamle romere, av Napoleon, av nazistene); eller når vi har assosiert ulven med våre egne forestillinger om “grusomhet” og “grådighet”. En del av dagens ulvedebatt i Norge er et godt eksempel på at våre kulturelle myter fremdeles fordreier det som er faktisk, vitenskapelig kunnskap om dette pattedyrets natur og atferd.

Selv om troen på “naturens trinnstige” ble undergravet og avviklet av naturvitenskapen i det 19. århundre, driver vi fremdeles og ideologiserer våre medskapninger og graderer deres egenverd og eksistensberettigelse på en slags hierarkisk skala (om enn ikke like systematisk som våre fordums forfedre gjorde det).

2011.juni27.parring.stankelbein

Stankelbein ville nok ikke rangert særlig høyt på vår skala for organismers eksistensberettigelse

Et siste eksempel jeg vil framheve på vår problematiske ideologisering av naturen, er vår tendens til å forbinde den med uinnskrenket frihet. Særdeles skadelig og giftig for vår mentale helse blir det etter min mening når forestillingen om “vill” og “opprinnelig” natur brukes til å rettferdiggjøre samfunnsforhold. En slik type ideologisk lapskaus av natur- og kulturforestillinger finner vi ikke minst i den såkalte sosialdarwinismen, der “fri” økonomisk konkurranse og vekst identifiseres med den sterkestes rett og naturlig utvelgelse (egentlig to vesensforskjellige hypoteser). Det faktum at mange dyr og planter har bukket under i evolusjonens løp, tas her til inntekt for at “svake” og “mindre tilpassingsdyktige” bedrifter eller samfunn er forutbestemt til å gå til grunne. Slik blir samfunnsprosesser legitimert som “naturlige”.

Det finnes flere rendyrkede kapitalistiske tankesmier og mange reaksjonære politikere, i særdeleshet i U.S.A., som bekjenner seg til et livssyn som på denne måten kulturliggjør naturen og naturliggjør kulturen i ett og samme sveip. Disse representerer fundamentalt vill-ledende fremstillinger av både naturmiljø og samfunn. Likevel lever nok mindre ekstreme rester av slike tenkemåter i beste velgående også i vår egen kultur, som f.eks. i denne gamle brosjyren for “Kapitalkonto” i Tromsø Sparebank, der plantevekst og økonomisk ekspansjon blir identifisert med hverandre:

43c.penger vokser

Nåvel. Banker må vel få lov til å følge sine egne agendaer, men de som ønsker å drive med nature writing, bør kjenne et helt annet ansvar for de naturideologiske følgene av det språket og de bildene de velger å bruke. Selv en skarve naturblogger som meg kjenner stadig tyngden av dette ansvaret for valg av ord. Men som jeg skal vise i neste innlegg, så trår jeg likevel feil i blant – og plumper rett uti kulturhengemyra med begge beina.

Tekst og bilder: © 2018 Fredrik Chr. Brøgger