I dette tredje og siste innlegget om språkbruk og natur har jeg lyst til være navlebeskuende. Her vender jeg tilbake til utgangspunktet mitt, nemlig hvor vrient jeg synes det er å skrive om naturen. Og da spesielt hvor vanskelig det kjentes i innlegget der jeg skildret ballblommen som en sansende, handlende medskapning.

Dette er min hovedtese: I våre beretninger om naturen og dens skapninger er det essensielt å prøve å kombinere to nærmest motstridende målsetninger: på den ene siden å observere nøye (uten å objektivisere, uten å tingliggjøre, uten å gjøre som vi vil med) og på den andre siden å leve oss inn i (uten å ta i besittelse, uten å kulturliggjøre, uten å gjøre som vi vil med).

Å være så konkret og presis som mulig er viktig. Selv besjeling kan ergre meg hvis den er feil. Noe som stadig irriterer meg i skildringer av fjell og vidde, for eksempel, er beskrivelsen av heiloens sang som “vemodig” eller “forsagt”. Reelt sett finnes det ikke noe vemod i heiloens varslingsatferd. En naturskribent må svære seg veldig bevisst forskjellen på å skrive hva et fenomen er, og hva det eventuelt kan virke som – for det menneskelige øre eller øye. I realiteten er heiloens varselssignaler slett ikke saktmodige; de utgjør meget insisterende og stadig gjentatte varsku (gjerne til maken) om at en fare er dukket opp, noe også andre levende vesener i omgivelsene merker seg.

Fløya.2011.x.juni10.heilo3.raw

Å besjele en fugl ved å tillegge den en feilaktig og spesifikt menneskelig sinnsstemning er selvsagt ikke noen stor synd, men det er etter min mening et eksempel på en type slurvete skildring som naturskribenter bør unngå.

Samtidig mener jeg som sagt at det er langt mer problematisk når man projiserer spesifikt kulturelle forestillinger på naturens skapninger. Dette er f.eks. tilfelle i de siste to linjene i dette sitatet fra Vilhelm Krags dikt “Øen”, der fortelleren utbryter om sommerfuglene: “Se, hvor de sværmer / mætte af lykke / honningdøsige / om mellom skamløse / vidaabne blomster”. At sommerfuglene er “honningdøsige” er jo flott formulert, en herlig levendegjøring av en skapning som er forskjellig fra oss. At de også sies å være mette av “lykke”, besjeler dem med en emosjonell tilstand som de kanskje ikke kan sies å dele med mennesket – men hvem vet? kanskje kan dyr kjenne “lykke”? – og det forsterker ialllfall vår opplevelse av dem.

Men å beskrive de vidåpne blomstene som “skamløse” er derimot å overskride en klar grense mellom natur og kultur. Å skildre planter som usømmelige tillegger dem et menneskekonstruert (u)moral som ikke finnes “der ute” blant dyr og blomster.

2013.x.juli5.108.gulmjelt.Adjelluoppaljohka – Versjon 2

Humle med snabelen sin langt inni en gulmjeltblomst, ingen av dem skamløse

Å krysse en slik grense mellom natur og moral kan selvsagt lyrikeren Krag tillate seg. Forestillingen om skamløshet uttrykkes jo fra det menneskesentrerte ståsted til fortelleren i diktet. Men et slikt ståsted kan ikke vi naturskribenter innvilge oss, iallfall ikke hvis vi har ambisjoner om å være presise og pålitelige.

Da jeg hadde skrevet disse to siste setningene ovenfor, måtte jeg for sikkerhets skyld sjekke hvordan jeg selv hadde skildret ballblommen og bekkeblommen i mitt eget blogginnlegg. Og da oppdaget jeg jommen at jeg hadde plumpet ned i nøyaktig det samme kulturgjørmehullet som jeg altså satt og kritiserte dikteren Krag for å ha gjort! Det var en ydmykende oppdagelse. Det er innmari vanskelig å skrive om naturen, og veldig lett å trå feil.

Med hensyn til bekkeblommen påpekte jeg gudskjelov bare at den “bretter ut sine herligheter og gjør sine støvknapper og arr tilgjengelig for alt og alle” (ingen skamløshetsreferanse her), men når det gjaldt ballblommen skrev jeg at den holder seg trofast til noen få Chiastocheta-fluer og er altså “ganske prippen når det gjelder egen seksualitet”. Prippen?! I en seksuell kontekst er jo dette å tillegge ballblommen en moralistisk ærbarhet, som kanskje til og med kan assosieres med (kvinnelig) snerpethet. Dette hører ikke hjemme i en reell skildring av ballblommens egenart og handlingsmønster, som jeg synes resten av mine beskrivelser faktisk bestrebet seg på. Hvorfor i all verden lot jeg dette ordet bli stående?

Vel, vel. I min beskrivelse av ballblommenes smørgule skjønnhet hadde jeg iallfall begrenset meg til å si at de “bød seg nok mest fram for fluene”. Jeg hadde vært fristet til å skrive at de stod der og bød seg fram for meg også, men sløyfet denne formuleringen fordi den hadde et ganske sterkt anstrøk av antroposentrisme – forestillingen om at mennesket er skapelsens sentrum og at naturen eksisterer først og fremst for å glede og tjene oss.

Ballblommene (som alt annet i naturen) eksisterer ikke for min skyld. Og de er langt fra å være meg. Og de er ikke mine.

gammelstua & ballblom

Mine ordvalgskvaler kan kanskje virke som storm i et vannglass. Kanskje er jeg altfor kulturelt hårsår overfor mine egne – og andres – formuleringer? Det er meget mulig at jeg er. Men jeg mener samtidig at vi alle sammen kan bli oss mer bevisste våre egne menneskesentrerte forestillinger og fordommer. Det gjelder også når vi bestreber oss på å være vitenskapelig “objektive”, for da er det plutselig lett å trå rett ned i en annen myr – den som dreier seg om å objektivisere og tingliggjøre våre medskapninger.

I bloggen min prøver jeg å kombinere to strategier – levendegjøring og presisjon. For meg er besjeling (og andre språklige uttrykksmidler) viktig å bruke innimellom for å mane fram min egen naturopplevelse – og for å tenne leserens interesse. Og dessuten for å kunne gi ord til min fornemmelse av å være beslektet med mine medskapninger, planter så vel som dyr. Det er jo nettopp bruken av engasjerende språk som gjør naturberetninger til et viktig supplement til naturvitenskapelig forskningslitteratur.

Men skildring av naturen må også hvile på presis sakkunnskap. Naturlitteratur har etter min mening ansvar for å skildre landskap og deres organismer i lys av ervervet vitenskapelig innsikt. Hvilket også inkluderer erkjennelse forbundet med deres annerledeshet fra oss mennesker.

Å være så sannferdige og eksakte som mulig i vår språkbruk om “de andre” der ute, dreier seg i siste instans om respekt.

Tekst og bilder: © 2018 Fredrik Chr. Brøgger